Teaterforestillinga

På teatret møtes mange kunstneriske uttrykksformer på én og samme arena. Både skuespillerkunst, scenografi, billedkunst, litteratur, musikk, dans og andre uttrykksformer inngår i helheten og bidrar til det som skal bli ei ferdig forestilling.

Regi

I det profesjonelle teatret er regissøren den øverste kunstneriske lederen. Det innebærer at han eller hun har et overordna ansvar for å velge de sceniske virkemidlene som skal brukes i produksjonen.

Scenografi

Med scenografi mener vi utforminga av rommet som ei teaterforestilling utspiller seg i. Det skal være mulig å forandre og bruke scenografien på ulike måter i løpet av ei forestilling. Scenografen er den som har hovedansvaret for alle de visuelle virkemidlene i en teateroppsetning: scenografi, kostymer og lys.

Dekorasjoner er en del av scenografien. En dekorasjon er gjerne malt og kan for eksempel være et vakkert bakteppe eller vise et oppholdsrom eller ei spisestue. Flyttbare dekorasjoner kalles kulisser.

Lys

Lyssettinga skal understreke stemninga i stykket og spille med i handlinga. I forbindelse med dette snakker vi ofte om kaldt eller varmt lys. "Temperaturforskjellene" oppnår vi ved å bruke ulike fargefiltre på spotlysa. Rødt, gult og oransje brukes for å oppnå varmt lys, mens blått, grønt og fiolett gir et mer kaldt lys. Effektlys av ulike slag, som dansende spotlys, lasereffekter eller strober, som med lynglimtene sine får alt til å gå i sakte film, kan også gi et spennende resultat.

Lyd

Lydbruk er også et viktig virkemiddel i ei teateroppsetning. Tidligere var lyd først og fremst ensbetydende med skuespillernes stemme, og da av og til i kombinasjon med levende musikk. I dag er moderne teaterhus utstyrt med lydanlegg, og det mest vanlige er å sette sammen naturlig (akustisk) lyd og teknisk lyd til et helhetlig uttrykk.

Lyder og musikk har ei sterk evne til å påvirke vår oppfatning av det vi ser på scenen. Måkeskrik og bølgeslag kan for eksempel gi assosiasjoner til steder vi har vært, og framkalle minner om ro eller ensomhet. Disse følelsene overfører vi så til det vi ser på scenen.

Rekvisitter

Rekvisitter er gjenstander som rollefigurene kan bruke i ei forestilling. Rekvisitøren samarbeider tett med scenografen, og rekvisittbruken bør være nøye gjennomtenkt. Rekvisitter kan noen ganger ha ei symbolsk betydning, som i dramaet Hedda Gabler av Henrik Ibsen, der to pistoler som hovedpersonen har arva etter sin far, har en sentral funksjon.

Kostymer

Kostymedesigneren går som regel sammen med regissøren gjennom alle rollene i stykket og utarbeider deretter forslag til hver enkelt rolle. Det er mange forhold som må avklares: Hvilken tidsepoke skal forestillinga spilles i? Hvor mange kostymeskift har hver enkelt rolle? Har noen av rollene særtrekk som bør gjenspeiles i kostymet?

Sminke

Sminka bidrar også til å forme en rollekarakter. Skal karakteren være gammel, forsterkes og markeres rynker. Skal karakteren være ung, får den kanskje litt ekstra røde kinn eller lepper. Sminka bør samsvare med spillestilen i stykket. Den må også stå i stil med kostymene.

Karakter og rollearbeid

Skuespilleren har ei dobbel oppgave. Han skal gi uttrykk for karakterens følelsesliv – det "indre liv". I tillegg skal han vise hvordan rollefiguren handler i forhold til omgivelsene. Dette kaller vi rollens "ytre liv". Ei god rolletolkning krever altså at man bruker både hode, kropp og følelser.

I videoklippet nedenfor møter du skuespilleren Tom Larsen. Se og hør han demonstrere hvordan han jobber med rollene sine!

Ei teaterforestilling som fungerer godt, er en helhet der lyd og lys veves umerkelig sammen med skuespillernes utfoldelse på scenen. Forestillinga bør være underlagt en effektiv scenografi, med stilriktig sminke og kostymering som bidrar til et helhetlig uttrykk.