Njuike sisdollui
Fágaartihkal

Dramamanuskriptet

Et dramamanuskript kan sammenliknes med musikknoter: Akkurat som notene blir til musikk først idet de spilles, får dramamanuskriptet liv i det øyeblikk teksten blir framført på scenen!

Ett manuskript – to tekster

Dramateksten er manuskriptet som danner grunnlaget for ei teaterforestilling. Manuskriptet (manuset) består egentlig av to tekster: en hovedtekst og en sidetekst. Hovedteksten er replikkene, altså det personene i dramaet sier, mens sideteksten er de ulike scene- og regianvisningene som dramaforfatteren legger inn i manuset. I eksemplet nedafor er sideteksten markert med kursiv:

Scene 1

Eirin og Camilla sitter på kafé. De er begge 17 år og går andre året på videregående skole.

EIRIN (spakt): Jeg har vært utro.

CAMILLA (litt for høyt): Hæ? Med hvem?

EIRIN (lavmælt og litt irritert): Hysj! Spiller ingen rolle det, vel. (Fortvilet) Men det skjedde, og jeg kan ikke få det ugjort. Benjamin kommer til å bli helt knust om han får vite det.

( ... )

Fra sketsjen Dårlig spøk av Helene Guåker

Det er fra replikkene vi får den viktigste informasjonen om rollepersonenes karaktertrekk og om deres forhold til omgivelsene. Men replikkene er mer enn ord – stemmebruk og kroppsspråk er helt avgjørende for vår tolkning av det som blir sagt.

Dialog og monolog

Hovedteksten i et drama kaller vi også dramadialogen fordi denne teksten først og fremst er en samtale mellom to eller flere personer. Et drama kan også inneholde monologer (enetale), det vil si lengre sekvenser der bare én person taler. Oftest er denne personen da aleine på scenen. I monologen får vi gjerne litt mer innblikk i følelses- og tankeverdenen til rollepersonen.

Sceneanvisninger

Sceneanvisningene i manuskriptet gir oss viktige opplysninger om hvor og når handlinga utspiller seg, og hvordan scenerommet skal se ut. I tillegg kan de si noe om hvordan rollepersonene går kledd, hvordan de bruker stemme, gester, mimikk og så videre.

Hvor mye sidetekst et drama har, kan variere veldig. Noen dramaer har nesten ikke sidetekst, og det gir regissøren stor frihet når dramaet skal iscenesettes. Andre dramatikere igjen kan lage svært omfattende sceneanvisninger. I Henrik Ibsens dramaer for eksempel finner vi detaljerte sceneanvisninger fordi elementene i scenerommet ofte har en tilsikta symbolsk funksjon.

Regissøren bestemmer

Regissøren eller sceneinstruktøren iscenesetter dramaet. Han eller hun velger å presentere historien for oss på sin måte, slik at ett og samme teaterstykke kan bli framført og oppfatta forskjellig.