Folkeviser
De eldste folkevisene våre kalles også for middelalderballader. Ordet ballade kommer fra latin ballare, som betyr "å danse". En antar at balladene opprinnelig var danseviser og at de ble brukt til rekkedans eller ringdans, en tradisjon som fortsatt er levende på Færøyene.
En importert sjanger
På 1200-tallet fikk Kong Håkon Håkonsson oversatt mye europeisk litteratur til norrønt, deriblant også ballader. I Norge var ikke denne sjangeren kjent fra før, i Frankrike derimot hadde den allerede vært populær lenge, både ved kongehoffet og blant folk. Balladene kunne handle om stolte riddere og vakre jomfruer, men også om historiske hendelser eller kristne legender. Etter hvert ble det også skapt ballader i Norge som henta stoffet sitt fra folketro og sagn. Men mange av de norske folkevisene har altså kommet til Norge fra andre land, og vi kan derfor finne likhetstrekk mellom norske folkeviser og folkeviser over hele Europa, selv om personene som visa handler om, gjerne har andre navn.
Hvor gamle er de norske middelalderballadene?
Religionen som formidles i de norske middelalderballadene er katolisisme, og tekstene forteller om hendelser eller personer som skal ha levd på på 1200-tallet eller enda tidligere. Visa om Falkvor Lomansson forteller for eksempel om et bruderov som vi vet skjedde i 1288. Alt dette tyder på at balladesjangeren var blitt en del av den muntlige, folkelige tradisjonen i Norge så tidlig som på 1200-tallet.
Da folkeminnesamlerne begynte å skrive ned norske folkeviser midt på 1800-tallet, var det de eldste visene de interesserte seg for, og det var disse visene som ble omtalt som folkeviser.
På 1960-tallet ble det imidlertid vanlig å bruke folkevisebegrepet også om andre typer viser, som skillingsviser, nidviser og arbeidssanger. I England og USA hadde man lenge brukt begrepet folk song på en slik måte. Dermed måtte de nordiske folkloristene finne et nytt ord på denne eldste gruppa av folkeviser. Man valgte da å kalle dem middelalderballader. I Danmark bruker man fremdeles begrepet folkeviser også om de eldste visene.
Synes du det hadde vært interessant å lære mer om folkeviser? Da kan du for eksempel lese en fordypningstekst om folkeviser av professor Knut Liestøl.
Balladen er et episk-lyrisk dikt. Det vil si at teksten forteller en historie, samtidig som den er forma som et dikt. Denne formen gir ikke all verdens plass til å utbrodere verken handling, personskildring eller miljøskildring. Derfor er karakterene i folkevisene typer, miljøskildring fins nesten ikke, og bare de aller viktigste episodene i handlingsforløpet er tatt med. Til gjengjeld formidler disse episodene sterke følelser og stor dramatikk.
Med balladene kom det også en ny type rim til Norden: stavelsesrimet. Dette rimet oppstår når ord slutter likt, som for eksempel i ordparet hjerte – smerte. Når rimorda står i slutten av verselinja, snakker vi dessuten om enderim.
Enderimet i folkevisene trenger ikke være noe helrim. Det er nok med assonans, det vil si lik eller lignende vokalklang, som for eksempel i rimordene år – sjå og reip – sleit. Antall stavelser per linje kan også variere noe, sangeren tilpasser helt enkelt teksten til melodien.
Bokstavrimet som vi kjenner fra norrøn litteratur, ble fortsatt brukt, men nå som et klangfullt virkemiddel som kom i tillegg: Hoss kan graset på jordi gro. Fra nå av var det enderimet som bandt linjene sammen.
Balladestrofen har enten to eller fire linjer. Typisk for balladene er også at de har et omkved (refreng), det vil si en eller flere verselinjer som blir gjentatt i alle strofene. Omkvedet kan komme til slutt i strofen og kalles da ettersleng eller endestev. Det kan også ligge mellom strofelinjene. Da kalles det mellomsleng eller innstev. I folkevisa Olav og Kari for eksempel består hver strofe av to linjer, og i tillegg har den både mellomsleng og ettersleng.
Olav sat heime i åtte år,
– Trø meg inkje for nære! –
fyrr han ville si mo'eri sjå.
– På vollen dansar mi jomfru.
Omkvedet kan helt enkelt invitere til dans, men det kan også skape en grunnstemning, det kan minne om en hendelse eller varsle om hva som skal skje. I visa Margjit Hjukse, som handler om ei jente som blir tatt av bergkongen og som sørger over at hun ikke lenger kan være blant menneskene, henger omkvedet direkte sammen med innholdet:
Tidi fell meg long'e
det er eg som ber sorgji so trongje.
I balladene finn vi ofte såkalte parallellstrofer. Dette er strofer som gjentas med bare små variasjoner. Formålet med parallellstrofene er både å understreke noe og å øke spenninga. Når hovedpersonen Olav i visa Olav og Kari skal forklare hvor godt han liker å være gift med Kari, sammenlikner han ekteskapet først med en fest, og deretter med den største og viktigste festen, nemlig jula.
Sosso likar eg gifta mi,
som eg drikk'e bå' mjø' og vin.
Sosso likar eg gifta god,
som kvòr den dagjen å drikke jol.
Et annet vanlig trekk ved folkevisene er bruk av scenisk framstilling, det vil si bruk av direkte tale og dialog. Gjennom scenisk framstilling blir de avgjørende situasjonene i fortellinga løfta fram. I balladen om Bendik og Årolilja brukes det for eksempel scenisk framstilling for å skildre kongens grenseløse sinne når han finner ut at Bendik i lengre tid har besøkt Årolilja, dattera hans, i jomfruburet, selv om han uttrykkelig har forbudt dette.
Flere artister er med på å holde visearven levende. I videoklippet øverst i artikkelen forteller Odd Nordstoga og Ingebjørg Bratland om sitt møte med folkemusikken og synger en bånsull. Også Kim Rysstad er en viktig kulturbærer. Du kan lese om hans forhold til folkemusikk og høre "Adamsvisa" i denne artikkelen fra FolkOrg.
Rysstad, Nordstoga og Bratland er tre av flere norske artister som både spiller inn de gamle folkevisene, men som også er tydelig inspirert av folkemusikk i egne låter.
Guoskevaš sisdoallu
Legendevisene (heilagvisene) handler om helgener og de prøvelsene de måtte utholde, eller om religiøse visjoner.
Folkevisa Draumkvedet er ei legendevise som hører inn under visjonslitteraturen.