Samene – minoritet i eget land
Urfolk defineres ofte som "folk som helt eller delvis, har bevart sin tradisjonelle kultur, verdier og institusjoner, og som levde i et bestemt landområde før storsamfunnet overtok det eller staten ble etablert" (ILO-konvensjon nr. 169).
I 90 land verden over lever til sammen 370 millioner mennesker som regnes som urfolk. Aboriginene i Australia, mayaindianerne i Sør-Amerika, inuittene på Grønland og samene i Norden er alle eksempler på urfolk.
I Norge har vi én urbefolkning, samene. Den samiske befolkningen er bosatt i Norge, Sverige, Finland og Russland. Samene er en etnisk, språklig og kulturell minoritet innenfor disse fire nasjonalstatene. Området samene lever i, heter Sápmi.
Den samiske tradisjonelle kulturen er bevart gjennom svært lang tid og en rekke samfunnsendringer. Men samisk historie handler også om undertrykking og kamp for rettigheter. Norge har, gjennom å ha ratifisert ILO-konvensjon nr. 169 om urfolks rettigheter, forpliktet seg til å støtte samenes arbeid for å bevare og utvikle kulturen sin også i framtida.
Et særtrekk ved samenes kultur er deres nære forhold til naturen og utnyttelse av naturressursene. Ved reinslakt bruker de hele dyret til mat, og pelsen og gevir utnyttes til klær og utstyr. Forholdet til naturen har også preget måten samfunnet er bygd opp på. Reindriftssamer er organisert i siidaer. Siidaen organiserer reineiere som utøver reindrift i fellesskap. Det kan være flere familier eller hushold som i fellesskap disponerer et område. Siida kan også bety "fellesskap" og "hjem" på nordsamisk.
Mye av samisk historie, spesielt fra 1700-tallet, er preget av undertrykkelse, misjonering og en sterk assimileringstanke. Assimileringspolitikken hadde som utgangspunkt at samer og kvener skulle tilpasse seg det norske samfunnet.
Fornorskningen ble presentert som om den var til deres eget beste. Majoriteten kunne lettere hjelpe minoriteten hvis de ga slipp på sitt eget språk, religion og klesstil, mente man. Dette ble gjennomført med tvang. Det ble forbudt å snakke samisk og å få undervisning på samisk.
Fornorskningen varte til omtrent midt på 1900-tallet og har hatt stor betydning for hvordan samene har sett på seg selv. De mistet språket sitt og den kulturelle identiteten sin gjennom denne politikken. Flere holdt i lang tid bakgrunnen sin skjult for etterkommerne sine.
De siste tiårene har det vært en sterkere bevissthet rundt samisk kultur og språk. Samenes stilling som urbefolkning innenfor den norske stat har blitt befestet, blant annet gjennom opprettelsen av Sametinget og et forvaltningsområde for samisk språk. I tillegg har det kommet en oppblomstring av samisk musikk og film, og i 2017 ble det arrangert et stort samisk jubileum som fikk mye oppmerksomhet nasjonalt.
Kommunal- og distriktsdepartementet. (2020, 13. februar). ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater. Regjeringen.no. https://www.regjeringen.no/no/tema/urfolk-og-minoriteter/samepolitikk/midtspalte/ilokonvensjon-nr-169-om-urbefolkninger-o/id451312/
Ravna, Ø. (2020, 9. januar). Siida. I Store norske leksikon. https://snl.no/siida
Samiske veivisere. (u.å.). Ett folk i fire land. Henta 13. februar 2020 frå https://samiskeveivisere.no/kategori/ett-folk-fire-land/
Guoskevaš sisdoallu
I en periode på nesten 100 år førte den norske staten en aktiv fornorskningspolitikk overfor samer og kvener.