Sjanger

En sjanger er en norm eller et sett med retningslinjer for hvordan en bestemt tekst skal utformes og til en viss grad hva den skal inneholde. Sjanger er altså noe vi som avsendere må tenke over når vi skal lage en ny tekst.

En annen viktig funksjon en sjangernorm har, er å gi mottakeren et hint om hvordan teksten skal leses. Derfor kan sjanger være en viktig del av konteksten som hjelper oss å forstå en tekst. Når vi leser noe som et dikt, leser vi med andre øyne enn når vi leser noe som en bruksanvisning – vi leter etter ulike typer budskap, alt etter hvilken sjanger det er snakk om.

Sjangerne kan også si noe om hvilken virkelighet vi skal stille oss inn på når vi forholder oss til innholdet i en tekst:

• en oppdiktet virkelighet som i romaner og filmer
• en virkelighet vi må konstruere selv som i lyriske tekster
• en objektiv virkelighet som i nyhetssendinger
• en subjektiv virkelighet som i et essay

Når vi leser en tekst, stiller vi oss som regel automatisk inn på et virkelighetssyn, og vi leser teksten ut fra dette. Da må vi også være klar over at sjangerne kan misbrukes eller brukes til å forføre eller lure oss. De kan få oss til å tro at den virkeligheten vi får servert, er noe annet enn det den kanskje er.

Dette gjelder ikke minst tekster som utgir seg for å være nyhetsartikler. Formen og innholdet kan lede oss til å tro at artikkelen har en seriøs utgiver og et objektivt innhold. Formålet med slike tekster kan være å påvirke leseren politisk eller få leseren til å kjøpe produkter.

Innenfor skjønnlitteraturen er det vanlig å skille mellom de tre storsjangerne epikk (prosatekst med en forteller), lyrikk (tekst skrevet på vers) og dramatikk (tekst ment for framføring som for eksempel skuespill). Disse har igjen flere undersjangere som hver har sine kjennemerker. Fellestrekket for alle sjangerne i skjønnlitteraturen er at innholdet er oppdiktet, vi forventer ikke at en skjønnlitterær tekst skal forholde seg til virkeligheten på samme måte som en bruksanvisning.

Også i sakprosaen kan vi foreta inndelinger i ulike sjangere, alt etter hva som kjennetegner teksten. Artikkelen, rapporten og essayet som du ofte skriver i skolesammenheng, er eksempel på dette. De har hver sine typiske trekk som vi bør kjenne til når vi skriver, og som også leseren av tekstene forventer skal være på plass. Fellestrekket for alle sjangerne i sakprosaen er at innholdet tar for seg sak, og leseren skal kunne forvente at det som står der, skal være sant.

Både film, musikk, talekunst og billedkunst opererer med ulike sjangere med egne normsett.

I tillegg til sjangere innenfor litteratur, sakprosa, film og så videre, kan vi også snakke om sjangere i klær. Slike fenomener kan og være bygget opp av mindre elementer, som stoff, snitt og farger, som er satt sammen etter faste regler og som på mange måter også kan formidle et budskap.

Bunaden er for eksempel bygget opp på faste mønster. Det samme kan også gjelde plagg vi bruker til høytidelige seremonier som for eksempel bryllup, dåp eller begravelse. Også innenfor ulike yrkesgrupper finner vi eksempler på faste kleskoder.

Ikke alle tekster vi møter er lette å plassere i en sjanger. Ofte kan vi ha problemer med å slå fast om det er en dokumentarfilm eller en spillefilm, en roman eller en biografi, et fotografi eller et maleri, fordi sjangertrekk blandes. Blandingsprodukter finner vi i alle teksttyper.

Selv om vi som mottakere ofte forventer at tekstnormene blir fulgt, kan det også være ekstra spennende å lese tekster som bryter opp med det vi er vant med, såkalte sjangerblandinger.

Noen ganger kan avstanden mellom tekst og mottakerens forventninger til teksten bli så store at vi snakker om et sjangerbrudd. Et slikt sjangerbrudd kan føre til misforståelser og sterke reaksjoner hos mottakerne. De føler kanskje at spillereglene for hva de kan forvente av en tekst i denne sjangeren, har blitt satt til side, slik at kontrakten mellom avsender og mottaker har blitt brutt. Det er derfor viktig at avsenderen vet hvilke situasjoner som krever en tydelig sjanger.

Nyhetssaken fra Aftenposten om at Sommarøy i Lofoten hadde sluttet med klokker, gikk verden rundt, men viste seg å være oppdiktet som en del av en kampanje for å lokke til seg turister. Mange reagerte på dette bruddet med forventningene om at en nyhetssak skal være sann, og de som stod bak, fikk beskjed om at dette ikke var greit.

Sjangerbrudd kan utfordre og fornye

Sjangerbrudd kan vi også finne i klær. Et bunadskledd menneske med hijab og joggesko uttrykker noe gjennom måten hen er kledd på. Dette sjangerbruddet gjør noe med det budskapet om geografisk tilhørighet, slekt og tradisjon som vi kan tenke oss at bunader er uttrykk for.

Selve opplevelsen av sjangerbrudd kan være et mål i seg selv, fordi slike brudd kan være med på å fornye og utfordre tradisjoner og forestillinger som vi tar for gitt.