Njuike sisdollui
Fágaartihkal

Hva driver kinesisk ungdom med på fritiden?

«Fritidssysler» er nærmest et nyord, i alle fall i kinesisk sammenheng. I det tradisjonelle kinesiske samfunnet var moro og underholdning en del av dagliglivets rytme, men det var først og fremst knyttet til forskjellige folkelige og religiøse festivaler.

Fra det 20. århundret av ble det et mer markant skille mellom landsbygda og de moderne byene som vokste fram, særlig i kystområdene. Den største endringen for unges omgivelser de siste 40 årene har imidlertid vært ettbarnspolitikken, som har gjort at mange barn er uten søsken. Det gjelder særlig i byene, der fødselskontrollen var strengest. Her har barnehager spilt en viktig rolle når det gjelder å gi enebarn muligheter til å lære å utfolde seg sammen med andre, og ikke bare være bortskjemte «småkeisere», xiǎo huángdì 小皇帝. På landsbygda var kontrollen mange steder mindre effektiv, så mulighetene til å leke sammen med søsken har vært bedre der. Men fremdeles er det betydelige forskjeller mellom by og landsbygd i Kina når det gjelder hvordan ungdommen utfolder seg.

I dag er fritidsaktivitetene til kinesisk ungdom fremdeles i stor grad knyttet til skolesystemet. For det første krever ofte foreldrene at både de mindre og de eldre barna tar ekstraundervisning sent på ettermiddagen eller på kveldstid for å gjøre det så godt som mulig på skolen. Kinesiske foreldre holder streng kustus på barna sine. Et tradisjonelt ordtak lyder slik: Wàng zǐ chéng lóng, wàng nǚ chéng fèng 望子成龙,望女成凤. Det uttrykker et ønske om at sønnene blir som drager (dvs. at de presterer høyt), og at døtrene blir som føniksen (en magisk og vakker fugl i kinesisk folketro). Tradisjonelle kjønnsroller gjør seg fremdeles gjeldende i måten unge får utfolde seg på, men den strenge fødselskontrollen har også etter hvert medført at jentebarn blir satt mer pris på.

Også på felt som vi gjerne regner som hobbyer, ser vi ofte en videreføring av skoleferdigheter. Det kan gjelde felt som lesing, kalligrafi (kunstskrift), sang, musikk, sport og språk.

Kalligrafi på kinesisk innebærer ikke bare å lære å skrive skrifttegn med pensel, men også å øve seg på å skrive fint med vanlig kulepenn. Kalligrafi regnes tradisjonelt som en egen kunstart. Det er en øvelse i mental og bevegelsesmessig konsentrasjon og balanse, og resultatet regnes som et uttrykk for hvor kultivert en person er. For eksempel vil en kinesisk politisk leder den dag i dag få problemer med å bli respektert om han skriver «stygt». I dag har elektroniske dingser tatt over mye av skrivevirksomheten, og det skal bli interessant å følge med på hvordan det innvirker på ungdommens kalligrafiske ferdigheter.

Wǔshù 武术, eller kampkunster, er en samlebetegnelse for en rekke forskjellige stiliserte kampsporter som er populære blant ungdom. En variant er blitt kjent i Vesten under betegnelsen kung fu 功夫, en sørkinesisk betegnelse som ble popularisert av Bruce Lee og andre. Uttrykket betyr rett og slett «praktiske ferdigheter». Pinyinformen er gōngfu.

En populær form for wushu er det som på norsk gjerne kalles skyggeboksing, tàijí eller tàijí quán 太极拳. Korrekt tradisjonell transkripsjon er t’ai chi ch’üan, men det finnes mange rare skrivemåter. I Kina praktiseres det ofte som linjegymnastikk, men man har også mulighet for å spesialisere seg i egne taiji-skoler, og da er kravene beinharde.

Å lære språk er også en populær fritidssyssel blant kinesisk ungdom. Noe av det som i stor grad har inspirert dem til det, er det at kinesisk ungdom i dag har fått sjansen til å reise ut og utforske verden. Det er ikke langt mellom unge kinesiske backpackere i de mest populære byene i Vesten.

Å slippe ungdom løs på egen hånd både innenfor Kina og ute i den store verden ville vært utenkelig i Kina for bare én generasjon siden på grunn av de politiske forholdene, men også på grunn av den tradisjonelle lydigheten som kinesiske foreldre har krevd av ungene sine.

De fleste kinesiske ungdommer driver nok verken med wushu eller utenlandsreiser, men har de siste 10–15 årene fått en ny utfoldelsesmulighet (men også en ny tidstyv), nemlig videospill og Internett, som har spredd seg raskt utover hele landet.

Men fram til ganske nylig har tidsfordriv, leker og hobbyer vært preget av enkle midler og stor oppfinnsomhet. Ta for eksempel leken «Stein, saks og papir», eller Jiǎndāo, shítou, bù 剪刀、石头、布, som er nevnt første gang i et kinesisk verk fra rundt år 1600. Trolig er det av mye eldre opphav, og i nyere tid har det blitt underholdning for unge over hele verden.

Guoskevaš sisdoallu