Forklaringer til grammatikk i leksjon 5

På kinesisk er det nyttig å vite hva en nominalfrase er, og hvordan en nominalfrase er bygd opp. På kinesisk består en nominalfrase av to deler: en kjerne og et attributt (foran kjernen). Et attributt + en kjerne utgjør sammen en enhet som grammatisk fungerer på samme måte som et nomen i en setning. Sammenlign følgende:

Attributtet modifiserer kjernen, det vil si at det på et eller annet vis beskriver eller avgrenser betydningen til kjernen. På kinesisk kan også spørreord opptre i rollen som attributt, som i tilfellet under (hvor man spør om typen musikk heller enn å beskrive typen musikk).

Strukturelt sett er begge disse nominalfraser, selv om den første har et nomen som attributt og den andre et spørreord som attributt. Merk at vi ikke har bøyning på kinesisk, og at vi derfor sier «Kina-musikk» og ikke «kinesisk musikk». På norsk lager vi et adjektiv («kinesisk») av nomenet «Kina» = «kinesisk». Når ordet 中国 Zhōngguó – «Kina» – opptrer som attributt i en nominalfrase, er det naturlig å oversette det med et adjektiv («kinesisk»). Men det er viktig å være klar over at på kinesisk har vi ikke denne distinksjonen mellom nomen og adjektiv i ordets ytre form. Det er dermed den syntaktiske funksjonen et ord har på kinesisk, som avgjør hvordan man vil oversette det til for eksempel norsk.

Merk at mens vi ville sagt «jeg liker å skrive» på norsk eller «I like to write» på engelsk, har vi ikke slike infinitivsmerker på kinesisk. Derfor sier vi bare «jeg liker skrive» eller «I like write».

En vanlig konstruksjon på kinesisk er såkalte verbserier, hvor vanligvis to verb eller verbalfraser kommer etter hverandre uten eksplisitte konjunksjoner (ord som binder sammen andre ord eller fraser/setninger, for eksempel «og» i «treffe venner og prate»). Verbserier på kinesisk kan uttrykke forskjellige logiske relasjoner mellom verbene. I setningen under kan vi også tolke det som at det første verbet uttrykker en intensjon om å utføre det andre: «å treffe venner for å prate»):

呢 ne kan også brukes på slutten av [verb]-ikke-[verb]-spørsmål for å uttrykke en ekstra undring eller nysgjerrighet. 你们喜欢不喜欢日本电影呢？Nǐmen xǐhuan bu xǐhuan Rìběn diànyǐng ne? kan forstås som «Hva synes dere da om japanske filmer?» / «Liker dere japanske filmer, mon tro?».

På kinesisk bøyer man ikke verb, heller ikke i tid. Om en verbhandling foregår i fortid, nåtid eller framtid, uttrykkes ikke i selve verbformen, slik det gjør på for eksempel norsk: gå – gikk – gått. På kinesisk bruker man tidsord/tidsuttrykk som kommer foran verbet. Dette adverbiale (det vil si at det står foran og sier noe om verbutførelsen) leddet i setningen inneholder ofte tidsord som 今天 jīntiān, 明天 míngtiān eller 昨天 zuótiān, som definerer en tidsramme for verbhandlingen. Eksempler:

Vi ser at tidsuttrykket inntar sin faste posisjon i setningen (alltid foran verbet, noen ganger også foran subjektet), og verbet forblir uendret. Hvis fokuset er selve handlingen, om den er gjennomført, pågår eller har blitt gjennomført på et tidligere, uspesifisert tidspunkt, bruker vi i tillegg ulike partikler (funksjonsord) for å spesifisere dette.

Lær mer om hvordan tidsaspekt uttrykkes på kinesisk, i disse leksjonene: om 了 -le i kinesisk 2 leksjon 1, 过 -guo i kinesisk 2 leksjon 2, 着 -zhe i kinesisk 1 leksjon 13 og kinesisk 2 leksjon 12.