Smittevern på arbeidsplassen
Smittevern er en betegnelse på alle tiltak som har til hensikt å hindre at infeksjoner oppstår og spres. Dette er særlig viktig i helse- og omsorgssektoren. Helsepersonell kommer i kontakt med mange mennesker og utfører flere forskjellige typer oppgaver i løpet av en arbeidsdag. Vi kan derfor være en stor smittekilde dersom hygieniske prinsipper ikke overholdes. Både i hjemmetjenesten og i ulike helseinstitusjoner er det for eksempel vanlig at helsearbeidere håndterer mat som andre skal spise. Kunnskap om hygieniske prinsipper og basale smittevernrutiner er også viktig når vi skal planlegge hvor og hvordan pasienter skal plasseres i en full institusjonsavdeling.
Folkehelseinstituttet har utarbeidet nasjonale veiledere for smittevern, isolering, håndhygiene og håndtering av MRSA. Disse regnes som faglige anbefalinger og råd for god praksis, og det er opp til den enkelte helseinstitusjon og helsearbeider å vurdere om rådene skal eller bør følges i konkrete situasjoner. Ledelsen i de ulike helsetjenestene har plikt til og ansvar for å utarbeide rutiner for hvordan smittevern skal gjennomføres, og for hvordan behandling og pleie skal utføres i møte med pasienter med ulike infeksjonssykdommer.
Grunnleggende smittevernrutiner kalles også basale smittevernrutiner. Målet med disse er å forhindre spredning av smittsomme sykdommer. Selv om smittevernrutinene er utarbeidet særlig med tanke på arbeid i institusjoner, gjelder de i alle deler av helsevesenet. Rutinene baserer seg på en antagelse om at ikke-intakt hud, slimhinner og alle kroppsvæsker bortsett fra svette kan inneholde smittestoffer, og vi trenger lite eller ikke noe utstyr for å gjennomføre dem. Dersom vi følger alle de basale tiltakene og prosedyrene for god hygiene og smittevern, forebygger vi smitte.
Basale smittevernrutiner inkluderer håndhygiene, hostehygiene, pasientplassering, personlig beskyttelsesutstyr, renhold, avfallshåndtering, håndtering av sengetøy og pasientnært utstyr, trygg injeksjonspraksis, desinfeksjon av hud og beskyttelse mot stikkskader. Når en eller flere pasienter har fått påvist en smittsom sykdom, er ikke de basale smittevernrutinene tilstrekkelige lenger, og vi må i noen tilfeller utvide med isolering.
I enerom ligger pasienten alene. I sykehjem er det vanlig at pasientene har enerom med eget bad eller toalett. I sykehus brukes enerom i hovedsak til pasienter som skal isoleres eller av andre grunner har behov for skjerming. Enerom som brukes til isolering av pasienter med smittsomme sykdommer, kalles også isolat. For at pasienter i isolat ikke skal måtte gå ut av rommet, er det viktig at isolatene har vask og eget toalett, eventuelt toalettstol.
Pasienter med diaré og oppkast av ukjent årsak, pasienter med sår med ukontrollerbar sekresjon og pasienter som har vært behandlet i helseinstitusjoner utenfor Norden i løpet av de siste 12 månedene, bør alltid isoleres eller plasseres på enerom med eget bad og toalett. Det er også anbefalt at pasienter som kan komme til å forurense omgivelsene sine med urin, avføring, oppkast eller andre kroppsvæsker på grunn av sykdom eller manglende personlig hygiene, skal plasseres på enerom.
Når to eller flere pasienter er plassert inne i samme rom, kalles det et flermannsrom. I sykehus er dette den vanligste måten å plassere pasienter på. Pasienter som ikke skal isoleres på grunn av dråpe- eller luftsmitte, kan plasseres på flermannsrom. Selv om pasientene ikke har kjente eller mistenkte smittsomme sykdommer, skal de basale smittevernrutinene likevel følges.
Pasienter i flermannsrom bør ikke ligge for tett. Dette er både av hensyn til smittevern og for at det skal være mulig for helsearbeidere å jobbe ved siden av sengene. Gardiner eller skjermbrett mellom sengene bidrar til at pasientene kan skjermes fra de andre som er i rommet, hvis de ønsker det. Det er også en viktig del av smittevernet å sørge for at pasientene får dekket sine basale hygienebehov. Det er ikke vanlig med et eget toalett for hvert flermannsrom, men det bør være håndvask inne på alle rom.
Flermannsrom kan også brukes til å isolere flere pasienter med samme diagnose. Dette kalles kohortisolering. Helsetjenestene er planlagt, tilrettelagt og bemannet ut fra de normale behovene til befolkningen. Kohortisolering er særlig vanlig ved store utbrudd av infeksjonssykdommer som medfører at den ordinære kapasiteten i sykehus og andre helseinstitusjoner ikke strekker til.
En korridorpasient er en pasient som ikke ligger inne på et vanlig pasientrom, men som er plassert i gangen (korridoren). Dette kan være enten på grunn av avdelingens kapasitet og stort antall pasienter, fordi personalet lettere skal kunne observere pasienten, eller fordi pasienten har behov for kontakt med personalet. Det er ikke ønskelig å ha pasienter liggende i korridorene på sykehus. Plassering av pasienter i korridoren gjør det både vanskelig å ivareta den lovpålagte taushetsplikten og det kan gå ut over smittevernarbeidet. Pasienter med infeksjoner som krever isolering, skal aldri plasseres på gangen.
Når pasienter bor hjemme, blir arbeidet med smittevern litt forskjellig fra det arbeidet som foregår i institusjoner. Hvis du jobber eller har praksis i hjemmesykepleien, har du kanskje opplevd at det ikke er like lett å overholde hygieniske prinsipper i private hjem som i helseinstitusjoner der interiør og systemer er organisert for å ivareta nettopp dette. Det er likevel viktig at du organiserer arbeidet ditt hensiktsmessig, slik at de basale smittevernrutinene overholdes i så stor grad som mulig.
Det er viktig å huske på at smittefarlig avfall skal håndteres og destrueres som risikoavfall også når det oppstår der helsetjenester er involvert utenfor institusjoner, som ved hjemmesykepleie. Det er ledelsen for den aktuelle tjenesten som har ansvar for å utarbeide prosedyrer for hvordan dette skal foregå.
For personer som bor i institusjoner, for eksempel sykehjem, er institusjonen deres hjem. Derfor skal tiltakene også her baseres på de basale smittevernrutinene. Det bør vurderes i hvert tilfelle om det er nødvendig å merke døra inn til beboerrommet eller ikke. Transport, forflytning og opphold i fellesrom eller med andre beboere og besøkende bør begrenses til et minimum. I tilfeller der forflytning er nødvendig, bør beboeren ha rent tøy, ren seng dersom denne brukes til transport, og beboeren bør utføre håndhygiene rett før transporten.
Pårørende og andre som kommer på besøk, bør informeres om viktigheten av god håndhygiene. I sykehjem er det også viktig at de får informasjon om hvor de kan og ikke kan oppholde seg i avdelingen.
Utfordringer til deg
Hvilke fordeler og ulemper kan det være for pasienter som plasseres i enerom?
Hvilke fordeler og ulemper kan det være for pasienter som plasseres i flermannsrom?
Hvorfor er korridorpasienter en utfordring med tanke på smittevern?
Tenk deg at du jobber i hjemmetjenesten. Hvordan kan din kunnskap og kompetanse om hygiene komme til nytte for brukere og deres pårørende med tanke på smittevern?
Hvorfor bør en reflektere om hvorvidt beboerrom i sykehjem bør merkes med smitte eller ikke? Hva er dine refleksjoner rundt dette?
Guoskevaš sisdoallu
Håndhygiene er det enkleste, rimeligste og beste tiltaket for å hindre overføring av smitte.
Som helsefagarbeider skal du både overholde hygieniske retningslinjer selv og motivere og veilede andre til å gjøre det samme.