Et menneske har alltid sin egen historie

Vår personlige, individuelle historie starter nesten før vi blir født. Allerede mens vi blir båret fram, blir vi påvirket av ulike faktorer som er med på å prege hvem vi skal bli. Samfunnets historie utvikler seg parallelt med vår individuelle livshistorie og er bare én av de mange faktorene som påvirker oss.

Mennesker har ulike historier

Når vi møter et nytt menneske, er det mye vi ikke vet om ham eller henne. I jobben som helsefagarbeider møter du stadig nye mennesker, og alle disse har sin personlige historie.

I arbeid med mennesker kommer vi tett på og blir godt kjent. Enkelte får vi svært god kontakt med og kommer nær, men allikevel kan vi aldri få vite alt om dem. Det har vi heller ikke behov for.

Dele historier

Det å formidle sin historie kan være vanskelig for noen, og de har kanskje heller ikke noe ønske om å dele den med andre. Det er viktig at vi viser respekt for de som ønsker å holde mest mulig av sin historie for seg selv. Det kan være mange årsaker til at de ikke ønsker å dele. De kan ha en historie som de synes det er vanskelig å snakke om, fordi det oppleves som trist og tungt. De kan ha følt eller opplevd fordømmelse eller krenkelse fra andre når de har fortalt sin historie. For mennesker med ulike sykdommer, for eksempel Alzheimers sykdom, kan det være vanskelig å dele sin historie med andre.

Andre mennesker deler med glede sin historie. Enkelte forteller gjerne alt de kan, og gjerne til overmål, slik at vi som fagarbeidere må hjelpe dem med å sette grenser for hva de forteller, og til hvem de forteller. De trenger hjelp til å skjerme seg selv. Det å respektere andre er viktig i yrkesutøvelsen vår, uansett hvilken historie menneskene vi møter, har med seg. Vi skal lytte om noen ønsker det, og vise at vi bryr oss.

Når vi møter kompliserte historier eller vurderer at vi ikke har den rette kompetansen til å hjelpe noen, kan vi veilede og hjelpe dem til å ta kontakt med andre instanser. Et menneskes historie kan vi også se bruddstykker av ved å observere ham eller henne, og ved å se på omgivelsene hans eller hennes. Bilder på veggen kan være en slags historiefortelling. Med utgangspunkt i bildene kan vi la den andre fortelle sin historie.

Vi får vite mye, både tanker, opplevelser og reaksjoner deles. Vi skal ikke dele et annet menneskes innerste historie med andre, heller ikke med helsepersonell, uten at det er gitt samtykke. Vi skal overholde taushetsplikten, og vi må vurdere om det er særlige helsefaglige hensyn som taler for at vi bringer historien videre.