Elleve epoker i filmens historie
Begrepet stumfilm blir brukt om en film som kun inneholder bilder, ikke lydspor. I filmens første år var det vanlig at visningen av filmen ble akkompagnert av en pianist eller et orkester. I mange stumfilmer ble deler av fortellingen formidlet ved trykte tekstplakater, såkalte mellomtekster. Stumfilmen hadde sin styrke i bruken av lys og skygge, og stumfilmens stjerner var mestere i å uttrykke følelser ved hjelp av gester, blikk og mimikk. Les mer om stumfilm.
Det som ofte blir kalt den klassiske fortellende filmen, er i særlig grad knyttet til den amerikanske filmen, slik denne ble utviklet i Hollywood i perioden fra rundt 1910 fram til slutten av 2. verdenskrig. Den klassiske filmen etablerte et sett med normer for hva som blir oppfattet som naturlig når vi ser fiksjonsfortellinger på film. Les mer om klassisk film.
Montasje handler om å oppnå en bestemt effekt gjennom å sette sammen flere elementer på en bestemt måte. Sammenkoblingen formidler da et annet budskap enn enkeltelementene. Innen film knyttes montasje spesielt til teknikker som ble utviklet av sovjetiske filmskapere på 1920-tallet. Noen ganger snakker en derfor om sovjetisk montasjefilm. Les mer om montasjefilm.
Ekspresjonismen som stilretning innen filmen oppsto i Tyskland i tiden etter første verdenskrig, før nazistene tok makten på begynnelsen av 30-tallet. Det filmatiske uttrykket er i slekt med annen ekspresjonistisk kunst, særlig den modernistiske malerkunsten, med bruk av få detaljer og forvridde form. Les mer om ekspresjonistisk film.
Neorealismen oppsto i Italia i tiden like etter 2. verdenskrig, som en reaksjon mot den klassiske filmen. I stedet for fantasifortellinger ville man lage filmer som viste vanlige mennesker og realistiske person- og miljøskildringer. I Frankrike kom realismen i filmen til uttrykk gjennom det som ble kalt poetisk realisme. Les mer om neorealisme og poetisk realisme.
Surrealisme er en kunstretning som for alvor slo gjennom på 1920-tallet. Surrealistene tok utgangspunkt i det ubevisste som inspirasjon i kunsten. De var inspirert av psykoanalysen, slik denne ble utviklet av Sigmund Freud og hans elever. Les mer om surrealistisk film.
Film noir er en filmsjanger som hadde sin storhetstid i USA på 1940-tallet, men med viktige referanser til europeisk førkrigsfilm. Felles for filmene i denne sjangeren er såkalt low-key lyssetting, som er kjennetegnet av tydelige skiller mellom lys og mørke. Et annet trekk er at mange av filmene henter handlingen fra detektivhistorier eller historier som på en eller annen måte handler om forbrytelser. Les mer om film noir.
På 1950-tallet dukker mer modernistiske tendenser frem hos unge franske filmregissører. De var opptatt av film som kunstuttrykk, og så på regissøren som en kunstner som brukte sitt kamera på samme måte som forfatteren brukte pennen og maleren penselen. Filmene fikk et dokumentarisk preg, siden opptakene skjedde på location, ikke i studio. Les mer om fransk nybølgefilm.
Mens de modernistiske filmskaperne stilte seg avvisende til massekulturen, gjør postmodernistene det motsatte. De kombinerer nytt og gammelt, høykultur og massekultur. Postmoderne filmskapere spiller på allusjoner (referanser) til kjente medietekster og ironiserer over både egne og andres verk. Resultatet er ofte et lekent og frodig uttrykk. Les mer om postmodernistisk film.
Dogmefilm er et konsept som ble introdusert i 1995 av en gruppe danske filmregissører som kalte seg Dogme 95. Gruppen ønsket å skape en motvekt mot kommersialiseringen og effektmakeri i film. For å oppnå dette laget de en rekke regler som skulle sikre enkelhet i filmene, og som regissørene måtte skrive under på. Les mer om dogmefilm.
Digitalisering og ny teknologi har gitt filmskapere flere og mer avanserte visuelle virkemidler. Visuelle effekter (VFX) brukes for å lage troverdige levende bilder i filmer som det ellers ville være for dyrt eller vanskelig å lage, og kan forbedre og utsmykke filmopptak i filmens postproduksjon. Les mer om digital film.