Njuike sisdollui
Girjjálašvuođa teavsttat

Gjemt bak en e-post

Den kritiske journalistikken angripes fra mange hold. Et av de farligste angrepene kommer som e-post.

Mediekommentar av Sven Egil Omdal

Den lille formuleringen dukker opp stadig oftere: Statsråden, direktøren eller kommunikasjonsrådgiveren «skriver i en e-post». Utsagnsverbene forsvinner gradvis. Makten sier mindre, den uttaler seg sjeldnere, men skriver desto oftere «i en e-post». Hver eneste dag har avisene avsnitt som dette eksempelet, hentet fra en reportasje i Klassekampen om en afghansk asylsøker som ble forsøkt tvangsreturnert med sine to barn, men som ikke fikk slippe inn i Afghanistan:

PU (Politiets utlendingsenhet) ønsker ikke å stille til intervju om saken, og ønsker heller ikke å kommentere de konkrete uttalelsene fra tobarnsmoren, men skriver i en e-post signert kommunikasjonsrådgiver Tuva Otterlei Blikom: «Vi kjenner oss ikke igjen i denne beskrivelsen, men har forståelse for at familier som blir uttransportert opplever dette som en vanskelig situasjon å være i.»

I et intervju ville journalisten raskt kunne påpeke at «God dag mann, økseskaft» ikke er et reelt svar. Spørsmålet gjaldt ikke utviste asylsøkeres generelle følelsesnivå, men det oppsiktsvekkende faktum at Afghanistan nekter å ta imot en mor og to små barn, fordi det ikke er trygt for dem.

Men journalisten får ikke anledning til å gjenta spørsmålet og be om et bedre svar, fordi kommunikasjonen er tvunget inn i et format der makten, i dette tilfellet Politiets utlendingsenhet, har total kontroll. E-post er avsendt, ferdig med det.

Intervjuet er journalistens vanligste verktøy, enten det er harde nyheter eller myk feature som skal produseres, og oppfølgingsspørsmålene er vanligvis de viktigste. Ved å lytte etter det halvt usagte, etter selvmotsigelser, forsøk på ansvarsfraskrivelse eller usannheter, kan journalisten flytte saken videre ved å stille nye, gode spørsmål.

Det er dette både næringslivet og offentlig forvaltning har oppdaget, og det kan virke som om samtlige kommunikasjonsrådgivere har vært på det samme kurset. Forespørsler om intervju blir stadig oftere avvist, beslutningstakerne trekker seg inn i lukkede rom, mens kommunikasjonsrådgiverne sender en e-post.

Metoden ser helt tilforlatelig ut. Det er jo slik kommunikasjon foregår i dag, vi sender skriftlige meldinger i e-post, i chatter og som SMS. Dessuten blir jo sitatene korrekte når kilden selv formulerer dem skriftlig. Så hva er problemet?

I mange tilfeller er det ikke noe problem. Når saken er ukontroversiell og det bare er snakk om å få kontrollert faktiske opplysninger, kan e-posten være både mer effektiv og tryggere enn en telefonsamtale eller et fysisk intervju. Mange journalister velger også selv å sende e-post eller SMS med spørsmål i stedet for å ringe.

Men, som det er sagt, journalistikk er å publisere det noen ønsker å holde skjult, resten er PR. Det er når noen har noe de gjerne vil skjule, i saker som er vanskelige for makten, at metoden med å gjemme seg bak e-posten har fått et voldsomt oppsving. Journalisten får beskjed om å sende sine spørsmål skriftlig, så velger kommunikasjonsavdelingen ut hvilke de vil svare på. Journalisten vet ikke engang om den som blir oppgitt som intervjuobjekt, faktisk har sett spørsmålene. Oppfølging og utdyping kan de bare glemme. De avanserte kommunikasjonsrådgiverne vet når det er deadline i hver enkelt redaksjon, og sørger for å svare så sent at det ikke blir tid til nok en runde.

Noen redaksjoner forsøker å slå tilbake, slik Klassekampen her gjorde, ved å presisere at de ikke har fått noe intervju, men bare en e-post. Siden en slik åpenhet avslører hvordan makten forsøker å unndra seg den konfrontasjon som ofte er nødvendig i journalistikken, er det blitt stadig vanligere å kontre med et nytt krav: Vi skal svare i en e-post, men bare hvis dere ikke skriver at vi svarer i en e-post.

Private selskap gjør som de vil, det er mer alvorlig at også ledere i offentlig virksomhet tror at det er en lur strategi å gjemme seg for den offentligheten de skal tjene.