Njuike sisdollui
Girjjálašvuođa teavsttat

Georg tigger ikke

Av politi og politikere blir de omtalt som en kollektiv plage. Men Georg Iordache ble et journalistisk ”case” og fikk en egen stemme.

Av Sven Egil Omdal

Georg Iordache er en uvanlig mann. Selv om han tilhører romfolket, har han både navn, alder, et yrke og en røst. Vanligvis er romfolket ikke individer, men en kollektiv plage.

Det var i Stavanger Aftenblad 44 år gamle Georg Iordache ble et menneske, ikke bare et ordensproblem. Mens en gruppe romfolk ble jaget fra park til parkeringsplass til steinbrudd i Oslo, satt Georg Iordache hjemme hos professor Paul Stephens ved Universitetet i Stavanger og fortalte Aftenbladet om fagbrevet han har som elektriker, om trucksertifikatet han ikke får bruke i Norge, men også om nettene i den kalde tunellen mellom Stavanger havn og jernbanestasjonen.

Georg Iordache var det journalister kaller et ”case”.

”Har vi et case?” spør vaktsjefen når et sosialt problem skal angripes med journalistikk. Selv de mest seriøse aviser i verden åpner sine store reportasjer med ett enkelt menneske og dets historie. Erfaringen er elementær: Leserne trenger noen de kan identifisere seg med. Før problemet kan angripes intellektuelt og politisk, må det føles. Journalisten bruker empati til å trekke leseren inn i saken og fyller så på med fakta, bakgrunn, statistikker, generaliseringer. Fra det nære til det fjerne. Elementært.

Se og Hør er det ekstreme utslaget av indvidjournalistikken. I kjendisjournalistikken finnes det nesten ikke grupper, bare enkeltpersoner. Temaene er store og evige; kjærlighet og død, rikdom og sykdom, men historiene handler uten unntak om mennesker som har navn og ansikt, helst så kjente navn og ansikt at vi lures til å tro at vi kjenner dem.

Dekningen av romfolket er den motsatte ytterlighet. Når mediene ikke ser individene, kan politikere nonsjalant ignorere lovens krav om at enhver skal behandles individuelt. Ingen folk kan sendes ut av landet, det kan bare enkeltmennesker. Denne grunnleggende historiske erfaringen glemte mange politikere de verste dagene i sommer. De slapp unna med dette angrepet på rettssikkerheten fordi heller ikke journalistene maktet å se menneskene i mengden.

”Det var til tider svært hissig stemning i og utenfor romleiren på Årvoll i går kveld. Ved to anledninger kom en romkvinne rasende ut til pressen”, skrev Aftenposten. Selv om den rasende kvinnen kalte det norske folk for nazister, klarte ikke – eller prøvde ikke – journalisten å finne ut hva hun het, hva hennes historie er, hvorfor hun heller vil bo under en plastduk i et norsk grustak enn å dra tilbake til Romania, eller hvorfor hun var så sint.

Case-journalistikken er full av farer. Vi vet ikke alltid om det ene mennesket vi løfter fram, er representativt for den gruppen vi omtaler. Vi risikerer å la følelsene overdøve fornuften, og vi risikerer først og fremst å hjelpe den ene, men glemme de mange. I Maria Amelie-saken tvang det sterke mediepresset regjeringen til å lage et smutthull i Utlendingsloven, men den gjorde hullet så lite at det omtrent bare var Maria Amelie som klarte å komme gjennom.

Likevel er den strengt kollektive beskrivelsen av svake grupper mye farligere. Når ingen blir hentet ut av mengden og menneskeliggjort, ser vi bare gruppen, enten vi kaller den romfolk eller sigøynere. De slutter seg til de andre gruppene vi holder på armlengdes avstand og gir felles merkelapper: asylsøkerne, snylterne, lykkejegerne.

Slike begrep fester seg fordi kollektiv omtale av folk og grupper alltid forsterker fordommene. På avstand ser de like ut. Case-journalistikken trekker noen nær og gjør dem ulike. Det er ikke like enkelt å generalisere når klisjeene om romfolk blir skutt i stykker av Georg Iordache, som ikke er kommet for å be om vår medlidenhet.

”– Du tigger ikke?” spør Aftenbladet. ”– Nei. Han blir stille. Ser vekk. – Det handler om ære.”

Professor Paul Stephens har åpnet sitt hjem for noen av uteliggerne fra Romania. For debattens skyld hadde det hjulpet om pressen hjalp oss til i det minste å åpne øynene.