Lauvtrær

Lauvtrær i Norge

Lauvskog utgjør omtrent 20 prosent av all skogen i Norge. Vi har ulike typer lauvskog:

• Edellauvskog med varmekjære arter finnes i sør.
• Bjørkeskoger med innslag av mer hardføre arter som rogn, osp og selje er vanlig lenger nord.
• Fjellbjørkeskogen vokser i fjellet opp mot tregrensa.

Mange av lauvtreslaga vi har i Norge, er regnet som pionerarter. Det vil si at de er tidlig ute med å etablere seg på steder hvor det for eksempel har vært hogst, skogbrann, ras, stormfelling, beiteområder eller dyrkamark som ikke lenger er i bruk. Felles for mange av pionerartene er at de er lyskrevende. Det vil si at de trenger mye lys for å kunne vokse. Noen få arter tåler mer skygge og kan vokse selv om andre, større trær skygger for.

Særbu eller sambu

Noen av lauvtreartene har hann- og hunnblomster som sitter på hvert sitt tre. Dette kaller vi særbu. Når han- og hunnblomster sitter på samme tre, kaller vi det sambu. Lauvtrær formerer seg på ulike måter. Pollen spres med vind og insekter, men mange arter har også vegetativ formering ved hjelp av rotskudd eller stubbeskudd. Frøa, i form av bær eller frukt, spres av vind, fugler eller andre dyr.

Vanlige lauvtrearter i Norge

Bjørkearter

Vi har tre arter av bjørk i Norge: dunbjørk (Betula pubescens), hengebjørk (Betula pendula) og dvergbjørk (Betula nana). Bjørkeartene har hannrakler og hunnrakler på samme tre og er derfor sambu. De setter også stubbeskudd.

Dunbjørk

Dunbjørk, vanlig bjørk, er et hardført treslag som finnes over hele landet. Navnet kommer av at skudd og unge greiner er bekledt med "hår". Det beskytter mot kulde. Dunbjørk har ovale blader med kort bladspiss og sagtakket rand.

Barken er kvit og glatt og brukes til never. Tørr never egner seg godt til å fyre opp bål med. Never var tidligere brukt som underlag på torvtak og til bruksgjenstander innen håndverk og husflid. I dag er bjørk et viktig treslag i vedproduksjonen. Dunbjørk kan bli opptil 20 meter høy og 100 år gammel. I sjeldne tilfeller blir den over 200 år.

Hengebjørk

Hengebjørk, lavlandsbjørk, er mindre hardfør enn dunbjørk. Hengebjørka skiller seg fra dunbjørka ved å ha dobbelt sagtakket bladrand og spissere blad. Unge skudd og kvister har "vorter" i stedet for hår.

Lik vanlig bjørk er barken kvit på yngre trær, men blir etter hvert mer oppsprukket. Hengebjørka vokser raskt og kan kan bli opptil 30 meter høy. Alderen er som dunbjørk.

Dvergbjørk

Dvergbjørka er den minste og mest hardføre bjørkearten vår. Den trives best i fjellet, over skoggrensa. Den er buskformet og har ingen økonomisk betydning i skogbruket.

ROS-artene: rogn, osp og selje

Rogn, osp og selje er blant de viktigste beitetrærne for flere av viltartene. De er lyskrevende og etablerer seg raskt på hogstflater og andre lysåpninger.

Rogn

Rogn (Sorbus aucuparia) vokser i hele Norge. Den er et lyselskende pionertreslag, men finnes også som enkelttrær i glissen barskog. Den har smale, sagtakkete blader som sitter parvis oppetter en stilk, og kvite blomster som blir til oransjerøde bær. Barken er glatt og glinsende grå. Av bæra kan vi lage gelé eller syltetøy.

Rogna blir opptil 15 meter høy og begynner å skrante ved 50-årsalderen. Den er et av de viktigste beitetrærne for flere viltarter. Ikke minst er bæra populær føde for mange fuglearter.

Osp

Osp (Populus tremula) hører til pilefamilien og er vanlig over hele landet. Blada er runde med butte tenner. Om høsten, når det er vind, høres ofte rasling fra ospeblada. Ospa er særbu (hann- og hunntrær), og pollen blir spredt ved hjelp av vind. Den formerer seg også ved hjelp av rotskudd og stubbeskudd. Ospa vokser raskt og kan bli rundt 30 meter høy, men blir sjelden over 100 år.

Osp brukes blant annet til fyrstikkproduksjon og er viktig som beitetre for storvilt og hare og som reirtre for blant annet hakkespetter.

Selje

Selje (Salix caprea) er et vanlig treslag i hele Norge. Den forekommer i en rekke former (underarter) og er et av de første trærne som blomstrer om våren. Selja har egne hann- og hunntrær (særbu) som bestøves av humler og bier. Knoppene på hannblomsten utvikles til gåsunger tidlig på våren. Selje kan også spre seg ved hjelp av rotskudd og er et villig pionertre som etablerer seg på nye steder. Treet kan bli 20 meter høyt og blir sjelden eldre enn 50 år.

Selja er et viktig næringstre for viltartene, men har ingen større økonomisk betydning.

Oretrær

I Norge har vi artene gråor og svartor. Oretrærne er sambu, med hann- og hunnblomster på samme tre. Oretrærne har vindpollinering, men formerer seg også med stubbe- og rotskudd.

Et annet særtrekk ved oretrærne er at de har små knoller på røttene (sopp) som tar opp nitrogen fra lufta. Vi sier at denne soppen lever i symbiose (samliv) med treet. Soppen tilfører treet nitrogen og får karbohydrater og andre næringsstoffer tilbake. Oretrærne feller grønne blader, og jorda i oreskogen er derfor næringsrik.

Gråor

Gråor (Alnus incana) er vanlig i hele landet med unntak av deler av Finnmark. Den er et villig pionertreslag som gjerne etablerer seg i åkerkanter, dalskråninger, rasområder og langs bekker og elvebredder. Gråor har ovale, sagtannete blad. De hannlige kjønnsorganene er formet som lange rakler, mens de hunnlige kjønnsorganene er formet som små kongler.

Gråor kan bli 20–25 meter høy. Den har i dag liten økonomisk betydning i Norge, men har blant annet vært brukt til å framstille fiberplater og sponplater. Ellers blir den mest sett på som en ugrasplante som vi ønsker å bli kvitt. Gråor blir sjelden særlig gammel, men kan visstnok oppnå en alder på 200 år.

Svartor

Svartor (Alnus glutinosa) finnes spredt i Sør-Norge, hovedsakelig langs kysten opp til Trøndelag. Svartor er et varmekjært treslag, men er som gråor et villig pionertre i sørlige strøk der det er varmere og lunere.

Svartor har også hannlige rakler og hunnlige kongler, lik gråor. Blada er rundere i formen og har ikke bladspiss. Svartor blir som gråor 20–25 meter høy, og den blir sjelden eldre enn 120 år. Treverk fra svartor har et særpreg og kan brukes til møbler og interiør.

Varmekjære treslag

Varmekjære treslag har større krav til voksested, temperatur og breddegrad enn de mer hardføre artene av lauvtrær. Vi finner derfor sjelden varmekjære treslag særlig langt nord i landet. De har en sørlig utbredelse i viltvoksende tilstand. Mange varmekjære arter brukes imidlertid i hager og parker over større deler av landet.

Eik

I Norge har vi to arter av eik: sommereik (Querqus robur) og vintereik (Querqus petrea). Eik vokser naturlig i Norge noen steder på Østlandet opp til Hedmark og ellers langs kysten opp til Møre.

Både sommereik og vintereik har nøtter. Hos sommereika sitter nøttene på en lang stilk, mens de på vintereika er festet nær greina. Vintereika er også rettere i formen enn sommereika, som brer seg mer utover. Eika kan bli svært gammel, 500–1000 år, og den kan bli 30–35 meter høy.

Ask

I Norge vokser ask (Fraximus excelsior) hovedsakelig på Østlandet og ellers langs kysten opp til Nord-Trøndelag. Den er et kravstort treslag både når det gjelder jordsmonn og sommertemperatur. Ask har, lik rogn, flere smale blader parvis oppetter en stilk.

Ask kan opptre som både særbu og sambu. Ask har flate nøtter med tungeformede vinger som sprer seg med vinden. Treet kan bli opptil 30 meter høyt og oppnå en alder på 250 år.

Alm

Alm (Ulmus glabra) er viltvoksende i Norge opp til Nordland. Den trives best i blandingslauvskog i lavlandet, men kan ellers trives i sørvendte, lune lier i høyereliggende områder. Alm har store ovale blader og flate nøtter (frø). Frøa har liten spireevne, og alm formerer seg hovedsakelig ved rot- og stubbeskudd.

Alm kan bli opptil 40 meter høy og 200 år gammel. Trevirke fra alm er ettertraktet og blant annet brukt i møbler.

Bøk

Bøk (Fagus sylvatica) har sin utbredelse i lavlandet på Sørlandet. Den er et treslag som tåler skygge. Hannlige og hunnlige formeringsorganer er på samme tre (sambu). Bladene er ovale, glatte og har ikke taggete rand. Den har også nøttefrukter som er trekantet i form og sitter parvis i et piggete hylster.

Treet kan bli 40 meter høyt og kan visstnok oppnå en alder på 400 år.

Lønn

Spisslønn (Acer platanoides) er den eneste lønnearten som vokser vilt i Norge. Den finnes hovedsakelig på Østlandet og Sørlandet i vill tilstand, men er plantet over hele landet og sprer seg. Bladene er gulgrønne, brede og går ut i fem spisse fliker. Lønn er sambu og har vingeformede nøttefrukter.

Treet er spesielt varmekrevende og kan bli opptil 25 meter høyt og sjelden over 150 år. Trevirket er egnet til møbler, redskaper og musikkinstrumenter. Lønna trekker også til seg bier og er derfor positiv for honningproduksjon.

Hassel

Hassel (Corylus avellana) vokser vilt på Østlandet og i kyst- og fjordstrøka opp til Nordland. Den blir et tre eller en busk på opptil seks meter.

Hassel har store rundaktige blader med spiss og sagtakket rand. Den er sambu med hannlige rakler og hunnlig blomsterstand som utvikler seg til nøtter. Nøttene kan spises.

Hegg

Hegg (Prunus padus) er vanlig i hele Norge. Den trives best der det er fuktig: nær elver, bekker og vann. Heggen har glatte, ovale blader med spiss og fin sagtakket rand. Treet er sambu og har kvite, tvekjønnete blomster om våren. De utvikler seg seinere til svarte, glinsende bær. Steinene i bæra er giftige i store mengder, men bæra brukes til å lage saft og likør.

Heggen tåler skygge. Den er avhengig av insekter for å bestøves, men formerer seg også ved skudd fra stubbe og rot. Bæra spres av fugler. Treet vokser raskt og kan bli fra seks til atten meter høyt. Hegg finnes både som tre og som busk.

Lind

Lind (Tilia cordata) er naturlig utbredt på Østlandet og langs kysten av Sør-Norge opp til Nordmøre. Bladene er hjerteformede med sagtakket rand. Formering skjer vegetativt eller ved insektbestøvning. Lind er et varmekrevende treslag som tåler lite frost.

Treet regnes som et "halvskyggetre". Det vil si at det tåler noe skygge fra andre trær. Linda kan bli ganske gammel, flere hundre år, og kan bli 20 meter høy. Trevirket brukes til treskjæring og musikkinstrumenter.

Kristtorn

Kristtorn (Ilex aquifolium) skiller seg fra andre treslag ved at den er eviggrønn. Det vil si at den ikke feller bladene om høsten. Kristtorn er utbredt langs kysten av Sør-Norge og oppover til Nordmøre.

Treet er som regel buskformet, men kan også bli et tre på 10–15 meter. Bladene er mørkegrønne på oversida og lysere på undersida. De er også ganske tykke og stive sammenliknet med andre blader, og de har pigger i bladranden.

Treet er særbu og har kvite blomster som seinere utvikler seg til røde bær. Kristtorn symboliserer ofte jul og brukes som pyntegrønt i juledekorasjoner.

Undersøk

Hvilke typer lauvskog finnes der du bor? Hvilke arter av trær vokser der, og hvilke planter vokser i skogbunnen?