Islam – estetiske uttrykk

Historisk skisse

Tidlig islamsk kunst skiller seg i liten grad fra førislamsk arabisk kunst, men etter hvert som religionen etablerte seg så langt vest som i Spania og så langt øst som i Nord-India, både gav og mottok den impulser som bidro til et stadig større kunstnerisk repertoar. Særlig møtet mellom arabisk og persisk kultur førte fra 700-tallet til en voldsom kulturell utvikling. Tre konkrete eksempler er bruken av penn og papir, som åpnet for nye former for kalligrafi, kompliserte og omfattende geometriske utsmykninger i moskéer, og hagebruk.

Sufismen er en mystisk retning innenfor islam, der en i perioder har tatt i bruk kunstneriske virkemidler for å bli mottagelige for en mer direkte kontakt med Gud enn når man er i moskéen og ber. To eksempler er rytmisk musikk og dans. Kunsten fungerte som støtte for meditasjon og kan ikke fullt ut karakteriseres som kunst i moderne forstand. Den sufi-kunsten som det oftest vises til i vår tid, er nok persiske kjærlighetsdikt til Gud, skrevet av Rumi (1200-tallet) og andre.

I videoen under (lengde 2:45) kan du se dans utført av dervisjer (medlemmer av en sufi-orden). Dansen skal sette dervisjen i en tilstand der alt fokus er rettet mot Gud. Dette har blitt en turistattraksjon i Tyrkia.

På 1200-tallet ble også østlige deler av det muslimske storriket okkupert av mongolske hærstyrker. De ble etter hver muslimer, og det var i de mongolske herskernes skriveverksteder at mange manuskripter nå ble illustrert med miniatyrer. Menneskene som avbildes, har mongolske ansiktstrekk. De eldste av disse miniatyrene avbilder ikke hellige personer eller engler og bryter for så vidt ikke med en klassisk forståelse av bildeforbudet. Etter hvert ble det imidlertid vanlig å avbilde Muhammed og hans følgesvenner i historiebøker, og det finnes også noen eksempler på slike avbildninger i hellige tekster.

Muhammed ved Kabaen i Mekka

Tyrkisk miniatyr fra 1500-tallet. Profeter er gjerne omgitt av ild i islamsk kunst. Fra 1500-tallet ble det vanlig å skjule ansiktet med et slør. Bortsett fra i Iran er det i dag ikke vanlig å avbilde profeter i det hele tatt.

Rundt 1500 ble det ottomanske imperiet grunnlagt som et kalifat med hovedsete i Istanbul, tidligere Konstantinopel (oppkalt etter den første kristne keiseren i Romerriket). Der lå Hagia Sofia, en av kristenhetens største kirker. Den ble ikke revet, men ble i stedet modell for en ny type moskéer med store kupler. Det ottomanske imperiet hadde god kontakt med blant annet Kina. Det importerte porselen, men begynte snart å produsere selv, med utsmykninger preget av øst-asiatisk estetikk.

Omtrent samtidig løsrev Persia (Iran) seg fra det ottomanske imperiet og gav sjiaislam status som statsreligion. Det etablerte direkte kontakt med flere europeiske land og tok imot impulser som blant annet førte til forsøk med dybdeperspektiv.

Siden overgangen fra det 20. til det 21. århundret har særlig to tendenser preget islamsk kunst: For det første en vending tilbake til røttene, til den gamle, autentiske kunsten fra før sovjetkommunisme og amerikansk kapitalisme influerte islam. For det andre en mer eksperimentell og utforskende trend, som på sett og vis kan forstås som en annen strategi, men med det samme målet.

Bildeforbud i islam

Islam har i utgangspunktet det samme bildeforbudet som jødedommen. Det er praktisert i ulik grad og på forskjellige måter opp igjennom historien og i ulike retninger.

En vanlig måte å følge forbudet på, er å unngå å avbilde Profeten eller hans følgesvenner, engler eller andre hellige personer. I sjia er det tradisjon for å avbilde Ali og de andre imamene.

Om bildebruk i Koranen

En gang sa Abraham til sin far, Azar: "Tar du avgudsbilleder til guder? Du og ditt folk er sannelig klart på villspor." (Koranen 6, 74)

Om bildebruk i hadith

Den som skaper bilder i denne verden, vil bli pålagt å blåse ånd i dem på oppstandelsens dag, men vil ikke kunne blåse. (Muslim 818–875)

Kalligrafi og ornamentikk

Moskéene viser tydelig et prinsipp for islamsk kunst: Den er enhetlig. Man ser med én gang at dette er en moské fordi utsmykkende tekster er på arabisk, den er orientert mot Mekka osv. Samtidig er moskéene ulike og viderefører til dels lokal byggeskikk.

Det samme gjelder de kalligrafiske stilene: Språk og bokstaver er arabiske, men form og utsmykning gjør dem likevel ulike. Den eldste skrifttypen kalles kufi, den preges av rette linjer og vinkler. De yngre kalles gjerne naskh. Mange varianter av naskh er svært dekorative.

Kufisk skrift

Koran-side fra Iran på 1000-tallet.

Kufisk skrift er karakterisert ved rette linjer og vinkler og er en av de eldste kjente arabiske skriftformene.

Naskh

Koran-side fra Iran fra 800-tallet.

Naskh-skriften er rundere enn den kufiske skriften og åpner for andre former for dekorasjon.

Bokstavene er ikke bare dekorative i seg selv, de er også utsmykket, særlig med geometriske mønstre. Disse mønstrene utviklet seg i takt med matematikken for øvrig. Da man i enkelte miljøer begynte å la slyngplanter kveile seg rundt de tynne linjene og fylle alle åpne flater med blader og frukter, ble planteornamentikk, også kalt arabesk, etablert som en ny utsmykningsstil.

Det finnes mange teorier om hvorfor matematikk står så sentralt i islamsk kunst. En åpenbar begrunnelse er at geometriske former kan være vakre og derfor korresponderer med Gud og hans skaperverk, som også er vakre. I tillegg vil mange peke på at matematikk er et uttrykk for lovmessighet, ikke tilfeldighet. Gud står bak naturlovene, som best kan beskrives ved hjelp av matematikk. Islamsk kunst avbilder altså verken Gud eller det Gud har skapt. Den er mer abstrakt eller symbolsk, idet den viser til grunnleggende prinsipper for Guds virksomhet.

Bildebruk i islam

Selv om bildeforbudet står sentralt i islam, finner vi en del unntak. Ett eksempel er allerede nevnt i avsnittet om mongolene ovenfor. Blant sjiamuslimer i dagens Iran er det vanlig med plakater som viser portretter av Muhammed (ofte med en bok), Ali (ofte med et sverd) og Hussein (ofte representert ved hesten hans med tom sal).