Islam – åndelighet og opplevelse

Sufismen er en mystisk retning av islam som fremhever å finne guddommelig kjærlighet og kunnskap gjennom direkte personlig erfaring med Gud. Det som skiller en sufi fra andre muslimer, er deres vektlegging av den rene gudskjærlighet og gudserfaring foran faste ritualer og sharia. En sufi kan anses som en åndelig ekspert, en som spesialiserer seg på åndelige teknikker og trening for å nærme seg Gud. Sufismen er dermed en inderliggjøring og intensivering av tro og rituelt liv i islam.

Historisk dukket sufismen opp i dagens Irak på 700- og 800-tallet, som en slags anti-materialistisk protestbevegelse. Fra og med 1100-tallet oppstår det flere sufi-ordener (tariqah), eller brorskap, som blir viktige institusjoner for ivaretagelsen og populariseringen av sufismen. Spredningen av islam til Sentral-Asia og Indonesia ble hovedsakelig utført av sufiordener, og gradvis ble sufismen en akseptert del av både sunni og shiaislam. I dag finnes det mange titalls sufi-ordener og millioner av sufier fordelt på alle kontinenter.

Noen av sufismens særpreg inkluderer: fokus på livsmestring via trening i åndelig disiplin og åndelige idealer, et tolerant syn på mennesket og andre religioner, en større anerkjennelse av kvinners stilling i islam og en symbolsk ikke-bokstavelig tolkning av Koranen.

Sufismens åndelige disiplin

Sufiene mener at livet kan mestres ved hjelp av selvdisiplin og å fremdyrke åndelige idealer, slik som fattigdom og anti-materialisme, hengivenhet og kjærlighet til Gud, og selvkontroll og sjenerøsitet. For å realisere disse idealene er faste ekstra viktig. Faste betyr ikke bare avholdenhet fra mat og drikke, men betegner også å avstå fra en rekke materielle nytelser slik som vanlige klær og iblant også seksuell aktivitet, visse sosiale aktiviteter, osv. På avansert nivå innebærer faste også å avstå fra og «sulte ut» skadelige holdninger og reaksjonsmønstre, slik som hat, fordømmelse av andre, intoleranse og egoisme.

Gudserfaring står også sentralt. Veien dit går gjennom selvkunnskap, sjenerøs livsstil og praktisering av åndelige øvelser. De vanligste åndelige sufi-øvelsene, i tillegg til fasting, er bønn, resitasjon av Guds navn eller koranpassasjer eller korte setninger, meditasjon, drømmereiser og ekstatisk dans, avhengig av hvilken orden man tilhører. For å lære disse øvelsene korrekt anses det som nødvendig å ha en kvalifisert læremester, en shaykh. Alle sufi-brorskap ledes av en slik læremester.

Dhikr (i hukommelse av Gud) er det viktigste ritualet som alle sufi-brorskap har felles, selv om det finnes like mange varianter av dhikr som det finnes sufi-brorskap. Dhikr er blant sufienes fremste meditative øvelser og kan utføres både i fellesskap og alene.

Poenget med sufisme er å etterleve den muslimske trosbekjennelsen til det ytterste og anerkjenne Guds absolutte enhet (tawhid) som vi finner i trosbekjennelsen: ”Det finnes ingen Gud utenom Allah”, som ofte tolkes som at det finnes intet annet enn Gud.

Det endelige målet kalles for fana, som betyr ”tilintetgjøring i Gud”. Oppnår sufien dette, skal vedkommende bli totalt fri, leve fullstendig etter Guds vilje og se virkeligheten slik den egentlig er.

Sufismens toleranse

Sufier vektlegger at alle mennesker er like mye verdt uansett bakgrunn, religion og kjønn. De begrunner dette menneskesynet med sitt gudssyn, nemlig at alt kommer fra og består i Gud. Gjennom gudserfaring kan mennesker selv oppleve dette, noe som fører til gudskjærlighet og kjærlighet til alt som lever. Derfor er kjærligheten i alle dens former det viktigste idealet i sufismen.

Kvinner fikk også en større betydning i sufismen enn i andre islamske skoler. Noen kjente sufi-kvinner som Rabia og Fatima fra Cordoba underviste menn og var høyt respekterte.

Sufismens syn på Koranen

Sufiene tolker Koranen i mer symbolsk retning enn ortodokse muslimer. De fremhever at Koranen kan besvare alle mulige spørsmål, men at ulike fortolkninger viser til ulike nivåer av innsikt hos den som fortolker.

For eksempel er ordet kufr, som vanligvis oversettes med vantro eller ateisme, blitt tolket som aspekter ved menneskets indre som må ødelegges for at en muslim skal nå innsikt, ekte tro og gudserfaring. Ordet kan også bety utakknemlighet. Dermed får koranpassasjer, som f.eks sure 9:5, det såkalte sverdverset, en helt ny betydning: ”Drep avgudsdyrkerne hvor dere finner dem, - pågrip dem, beleir dem, legg bakhold for dem overalt!”

Bokstavelig kan denne setningen fra Koranen tolkes som oppfordring til å drepe avgudsdyrkerne (kufar) – det vil si alle ikke-muslimer. Slik tolkes den også av voldelige jihadister, for eksempel IS-medlemmer. Fra sufienes symbolske tolkning av teksten derimot, kan det bety at man skal drepe sine indre avgudsdyrkere, for eksempel utakknemlighet, stolthet, lyst og egoisme.

Sufiene vedholder også den stadig mer populære fortolkningen av den store jihad (anstrengelse), som ifølge noen hadither skal ha blitt omtalt av profeten Muhammed som en indre krig, en kamp mot sine egne lavere instinkter (nafs). Ytre krig, forsvar av religionen mot ytre angrep, ble omtalt som den lille jihad. Det er i stor grad takket være sufiene at denne distinksjonen vedrørende begrepet jihad ble en del av allmenn islamsk tenkning.