Vil dialektene dø?

Allerede på 1800-tallet antok noen forskere at dialektene snart ville forsvinne til fordel for et felles standardtalemål. I dag kan vi konkludere med at de tok feil, for dialektene lever. På noen områder har dialektene til og med blitt styrka. I dag møter vi dialekter mer eller mindre overalt og i alle samfunnslag – ja, til og med i skrift. Det var ganske utenkelig på 1800-tallet.

Holdningene til dialekter har også endra seg i positiv forstand. Nordmenn flest er positive til dialekter, også i mediene, og vi er mer positive enn i de andre landa i Norden. For mange er dialekten en viktig del av den personlige identiteten, og den norske dialektvariasjonen er en del av en nasjonal identitet.

Til tross for nordmenns positive holdninger til dialekter, er noe i ferd med å skje med dialektene våre. I noen dialekter er endringene radikale. Regionalisering og standardisering fører til at lokale dialektforskjeller forsvinner, og at såkalte standardiserte, skriftspråknære trekk erstatter tradisjonelle dialekttrekk. Vender vi dialektene ryggen? Snakker vi likt alle sammen i framtida?

I videoklippet under tar NRK-programleder Yasmin Syed oss med tilbake i tid for å komme nærmere et svar.

Regionalisering av talespråket er en utvikling der dialektene innenfor et større område, en region, blir likere hverandre. Det fører til at lokale dialektforskjeller blir borte, og at vi får større regioner der folk snakker mer eller mindre likt. Regionaliseringstendensen i Norge er sterkest på Østlandet, men vi ser den også på Sunnmøre, i Hordaland, i Agder, i Trøndelag og i andre områder.

Standardisering av talespråket er en utvikling der geografiske språktrekk blir erstatta med språktrekk som ikke har tydelig geografisk tilknytning, og som blir regna som mer nøytrale. Standardiserte former er som regel knytta til statusgrupper i samfunnet, men ofte også talespråket i hovedstaden. Regionalisering og standardisering er derfor gjerne to sider av samme sak, særlig i områdene rundt hovedstaden.

I klippet under møter vi barneskoleelever fra Bø i Telemark, et tettsted drøye 2 timer sørvest for Oslo. Endringene i bødialekten er et av mange eksempler på regionaliseringa av talespråka i Norge.

Hvorfor skjer det?

Regionaliseringa henger sammen med endringer i kommunikasjon. Økt mobilitet og sentralisering av samfunnet, i tillegg til store endringer innafor medie- og kommunikasjonsteknologi, gjør at de fleste av oss hører flere dialekter i hverdagen enn før. Dermed jevner dialektforskjellene seg ut over tid. Vi blir dessuten mer enn noen gang eksponert for standardformer og oslomål i mediene, og som Arne Torp påpeker i videoklippet over, blir flere og flere dialekter mer "bokmålaktige i dag".

Økt utdanningsnivå i befolkninga og utjevning av sosiale forskjeller er også medvirkende årsaker til at regionale og standardiserte former sprer seg på bekostning av lokale dialekttrekk. Kanskje er ikke den lokale identiteten like viktig for oss i dagens globaliserte samfunn.

To forklaringsmodeller for regionalisering

Bølgemetaforen

Kaster du en stein i vannet, sprer bølgene seg i ringer utover fra sentrum. På samme måte sprer språktrekk seg fra et sentrum, gjerne en by, til omkringliggende steder når mennesker er i kontakt med hverandre.

For eksempel vil et byspråktrekk i Trondheim, Bergen, Oslo eller andre byer kunne spre seg til drabantbyene og videre til bygdene og tettstedene omkring.

Sentrumshopping ("urban jumping")

Kaster du derimot fiskesprett (som også kalles å kaste smutt, flyndre, floppestein eller slå munk) med en flat stein, spretter steinen på vannet. På samme måte sprer også språktrekk seg ved at de "hopper" direkte fra en større by til en annen, siden språkbrukerne i en by lettere lar seg påvirke av språket i andre, større byer enn av språket i bygdene omkring.

For eksempel vil et språktrekk i Oslo kunne spre seg direkte til Hamar, Kristiansand eller Trondheim uten omveier.

Virker samtidig

Begge fenomenene virker samtidig. Fra Hamar, Kristiansand, Trondheim eller andre byer vil det samme trekket både kunne "hoppe" til mindre byer i regionen i tråd med sentrumshoppingsmodellen, og samtidig spre seg til drabantbyene og deretter bygdene rundt byen i tråd med bølgemetaformodellen.

Det er umulig å vite helt sikkert hva som skjer i framtida, men hvis vi ønsker kvalifiserte spådommer, bør vi lytte til forskerne.

Professor Arne Torp

Det kan komme ei tid der heile landet snakkar meir eller mindre oslomål

Arne Torp (Sunde 2018)

Arne Torp, professor emeritus i nordisk språkvitenskap ved UiO, tror ikke dialektene kommer til å dø ut så lett, men han medgir at regionaliseringsprosessen kommer til å fortsette. Han ser for seg en framtid der vi bare kan høre hvilken landsdel folk har vokst opp i. På Østlandet vil ifølge Torp dialektene forsvinne og oslomålet ta over, og han ser ikke bort fra at vi alle snakker oslomål eller et felles riksmål i framtida.

Professor Brit Mæhlum

Brit Mæhlum, professor i nordisk språkvitenskap ved NTNU, tror ikke at dialektene kommer til å forsvinne helt, selv om regionaliseringsprosessen trolig vil fortsette. Som Torp tror Mæhlum at dialektene på store deler av Østlandet vil nærme seg eller bli så å si identiske med et Oslo-aktig talespråk. Hun tror imidlertid ikke at talespråket i de andre landsdelene vil bli "østlandsk", men at vi kommer til å høre forskjell på folk som kommer fra Nord-Norge, Trøndelag og Vestlandet. Å bestemme om en person kommer fra for eksempel Tromsø eller Harstad, eller fra Brattvåg eller Ulsteinvik, tror hun blir verre.

Én ting er imidlertid Mæhlum sikker på: Hvis utviklinga fortsetter som i dag, vil vi bruke mer engelsk eller andre fremmedspråk i Norge om 100 til 200 år.

Hvor mye engelsk, og ditto hvor lite norsk, som kommer til å være i bruk er det imidlertid umulig å si noe om. Dét er det faktisk opp til den befolkningen som til enhver tid oppholder seg her, å bestemme.

Brit Mæhlum (Uri 2004, s. 133)