Inndelinga av norske geolekter

En geolekt er kort sagt en dialekt, altså en muntlig variant av et språk, som er geografisk avgrensa. Sokndaldialekten, haldendialekten og brønnøysunddialekten er tre eksempler på norske geolekter.

Du kan lese mer om dialekt i artikkelen "Hva er dialekt?".

Har du noen gang tenkt på hvor mange geolekter det egentlig er i kommunen eller i fylket du bor i?

Språkforskjellene mellom to steder er noen ganger så få eller så små at det nesten er umerkelig. Hvor store forskjeller skal til før det er snakk om to ulike geolekter? Er for eksempel ett målmerke nok? Og er noen målmerker viktigere enn andre?

Det enkleste er å gruppere geolekter med visse fellestrekk inn i større grupper. Det er tradisjon for å dele norske geolekter inn i enten to eller fire kategorier ut fra felles målmerker. I denne teksten vil vi presentere begge inndelingstradisjonene.

I en todeling av norske geolekter deler vi inn i følgende hovedgrupper:

1. østnorske geolekter

2. vestnorske geolekter

Grovt sett regner vi da Østlandet og Trøndelag som østnorsk, mens Sørlandet, Vestlandet og Nord-Norge blir regna som vestnorsk.

Hvordan skiller vi de to geolektområdene?

Det er særlig fem målmerker som skiller østnorske og vestnorske geolekter fra hverandre. De finner du i oversikten under. Der kan du også klikke på de ulike målmerkene for mer informasjon:

Vi kan også dele norske geolekter inn i fire områder:

1. nordnorske geolekter

2. trønderske geolekter

3. vestlandske geolekter

4. østlandske geolekter

Med unntak av at geolektene på Sørlandet her hører innunder vestlandske geolekter, sammenfaller inndelinga med landsdelene Østlandet, Vestlandet, Trøndelag og Nord-Norge.

Hvordan skiller vi de fire geolektområdene?

Den store forskjellen mellom en todeling og en firedeling av de norske geolektene er at i en firedeling må vi skille trøndersk fra østlandsk og nordnorsk fra vestlandsk.

For å skille østnorsk og trøndersk fra vestlandsk og nordnorsk bruker vi de samme målmerkene som vi brukte for å skille vestnorsk og østnorsk lenger opp.

Vestlandsk og nordnorsk har mye til felles. Mange vil likevel klare å skille nordnorsk fra vestlandsk ut fra setningsmelodien eller tonefallet. Det er imidlertid ikke så lett å forklare slike forskjeller, så derfor skal vi se på et par andre målmerker som kan hjelpe oss å skille dem.

Infinitiv, hunkjønnssubstantiv og apokope

Geolekter med e-infinitiv finner vi både i nordnorsk og vestlandsk. Derimot finner vi geolekter med a-infinitiver bare i vestlandsk og geolekter med apokope bare i nordnorsk.

I de fleste geolekter er det vanlig med samme ending i infinitiv som i ubestemt form av hunkjønnssubstantivene, men i store deler av Nord-Norge finner vi geolekter med e-ending i infinitivene og a-ending i substantivene. Disse kaller vi e-/a-mål.

• Bare i nordnorsk: Ho vil kjøp ei skjort. (apokope-mål)

• Bare i nordnorsk: Ho vil kjøpe ei skjorta. (e-/a-mål)

• I både nordnorsk og vestlandsk: Ho vil kjøpe ei skjorte. (e-mål)

• Bare i vestlandsk: Ho vil kjøpa ei skjorta. (a-mål)

Infinitiv

Både trønderske og østlandske geolekter har såkalt kløyvd infinitiv. Det vil si at geolektene har et system med to forskjellige endinger i infinitiv.

Både de trønderske og de østlandske geolektene har a-ending i en spesiell type infinitiver som vi kaller jamvektsinfinitiver: å væra, å gjøra, å vita/veta, å komma m.fl. Noen trønderske geolekter har å-ending i disse orda. Den store forskjellen mellom trøndersk og østlandsk ligger i hvordan resten av infinitivene blir uttalt. I trøndersk har de apokope, som betyr at endinga har falt bort: å dans, å syng, å fest. Disse infinitivene får e-ending i østlandsk: å danse, å synge, å feste.

• Trøndersk: Vil du dajns og fest? Da må du værra/vårrå med ut.

• Østlandsk: Vil du danse og feste? Da må du væra med ut.

Nektingsadverbet

• Trøndersk: itj

• Østlandsk: ikke, itte, ikkje eller inte/ente

Palatalisering

Palatalisering er når lydene n, l, d eller t får en slags j-uttale sånn at mann, kveld og redd blir uttalt majnn, kvejll og rejdd.

Palatalisering finner vi i alle de fire hovedområdene av norske geolekter, men det som skiller de trønderske fra de østlandske geolektene, er følgende to ting: For det første har alle trønderske geolekter palatalisering. Langt fra alle østlandske dialekter har det. For det andre er det bare trønderske dialekter som også palataliserer i trykksvake stavelser, for eksempel i endingene:

• Palatalisering i trykksvak stavelse: gutajnn, bajllajnn (bokmål: guttene, ballene)

Apokope

Apokope finner vi i trøndersk, ikke i østlandsk. Vi så ovenfor at trønderske dialekter har apokope i de fleste infinitivene. Apokope forekommer også i hunkjønnssubstantiv, for eksempel ei gryt, ei kist, ei skjort.

Tilhengere av en todeling av norske dialekter i hovedområdene østnorsk og vestnorsk argumenterer med at det er store likhetstrekk mellom talespråket på Vestlandet og i Nord-Norge på den ene sida, og mellom talespråka på Østlandet og i Trøndelag på den andre. Blant annet finner vi tjukk l og jamvektsregel på Østlandet og i Trøndelag.

Tilhengere av en firedeling mener derimot at en slik todeling er for enkel fordi altfor få språklige kriterier blir lagt til grunn. Mange språktrekk går på tvers av de to hovedområdene. For eksempel fins både tjukk l og spor av jamvektsregel også på Vestlandet og i Nord-Norge. Videre finner vi apokope både i Trøndelag og i nordnorske dialekter. Dessuten mener noen at en todeling er i strid med allmenn oppfatning: Trøndersk blir ikke oppfatta som østnorsk, og nordnorsk blir ikke oppfatta som vestnorsk.

De inndelingene av de norske geolektene som er presentert over, er basert på tradisjonelle dialektgrenser. Selv om grensene grovt sett også stemmer i dag, vil du antakelig oppleve at inndelingen ikke helt passer med hvordan det snakkes i et område i dag.

Mye har skjedd med det norske talespråket bare de siste tiåra. Sentralisering, økt mobilitet, nye kontaktmønstre og endringer i sosiale forhold bidrar til en regionalisering av geolektene våre. De forskjellene vi for en generasjon siden fant mellom lokale dialekter, er mange steder i ferd med å bli borte. I stedet ser vi en tendens til at geolektene innafor en større region blir likere hverandre.

Dessuten skiller ofte talespråket i og rundt byene seg fra talespråket i bygdene. Det vanligste er at byspråket ligger nærmere skriftspråket eller den uttalevarianten som blir forbundet med en viss sosial status. For eksempel kan språkbrukerne i byen si "ikke" selv om "ikkje" er uttalen i området ellers. Andre eksempler er e-infinitiv (være/gjøre/trykke/sykle) i stedet for kløyvd infinitiv (væra/gjøra, men trykke/sykle), eller tynn l i stedet for tjukk l (i ord som folk, skole, klubb eller jord).

Hvis du vil, kan du lese mer i artikkelen "Språkendring – hva er det, og hvorfor skjer det?".

Kilder

Skjekkeland, M. (1997). Dei norske dialektane. Høyskoleforlaget. Kristiansand.

Skjekkeland, M. (2010). Dialektlandet. Portal forlag. Kristiansand.

Skjekkeland, M. (2015). Nordnorsk. I Store norske leksikon. Henta november 2021 fra https://snl.no/nordnorsk

Skjekkeland, M. (2015). Trøndersk. I Store norske leksikon. Henta november 2021 fra https://snl.no/trøndersk