Åtte epoker i norsk mediehistorie
Oppretting av de første trykkeriene og opprettingen av Postverket i Danmark-Norge i 1647 gjorde det for første gang mulig å spre informasjon til et stort antall mennesker på kort tid. En annen viktig forutsetning var at folk kunne lese. Undersøkelser viser at det så tidlig som midt på 1700-tallet var få analfabeter i Norge, selv på landsbygda.
Avisene ble de første massemediene. Gjennom å lese aviser fikk folk flest kunnskap om det som skjedde i verden, og kunne ut fra dette danne seg en mening om styresett og myndigheter. Makthaverne svarte i første omgang med å innføre sensur. Boktrykkere måtte ha kongelig tillatelse, og aviser ble kun utgitt etter kongens godkjenning.
Til fordypning: Den lesende offentligheten
Prinsippet om trykkefrihet ble skrevet inn i den norske Grunnloven av 1814, der det i § 100 heter: «Trykkefrihed bør finde Sted.» 1814 er derfor et viktig skille i norsk mediehistorie. Trykkefriheten innebar at det ikke lenger var risikabelt å kritisere myndighetene, regjeringen og kongen. I praksis ble de fleste norske aviser opposisjonelle og stilte kritiske politiske spørsmål.
I tiårene etter 1814 ble avisene en viktig arena for den offentlige debatten. Før leste folk i Norge danske aviser, men i denne epoken ble det etablert flere norske aviser. Fra 1819 kom Morgenbladet ut som den første norske dagsavisen.
I 1837 ble formannskapsloven vedtatt og landet inndelt i kommuner. Det betydde at folk rundt om i landet fikk muligheten til å styre selv i lokale saker. I kjølvannet av denne loven oppsto det behov for nye lokalaviser og regionsaviser som talerør for ulike grupper i befolkningen.
Til fordypning: Den politiske offentligheten
De store tekniske framskrittene i siste del av 1800-tallet gjorde at mange nye medier vokste. Eksempler er telegrafen, telefonen, grammofonen og fotografiet. Kommunikasjon via telegraf og telefon endret kommunikasjonsmønsteret og knyttet de ulike landsdelene tettere sammen.
Ny teknologi gjorde det etter hvert mulig å framvise «levende bilder». Filmen ble det andre store massemediet på slutten av 1800-tallet og etablerte seg raskt som et sentralt underholdningsmedium.
I 1884 ble parlamentarismen innført i Norge. Parlamentarisme innebærer at et flertall i Stortinget kan felle regjeringen. Parlamentarismen førte til en kraftig vekst i antall aviser i Norge. Avisene fungerte som partipolitiske talerør, både på nasjonalt og regionalt nivå, helt fram til 1970-tallet.
Til fordypning: Den store tekniske revolusjonen
I 1920-årene ble radioen etablert som det tredje store massemediet i Norge. NRK ble opprettet I 1933 som et statlig, lisensfinansiert selskap med monopol på kringkasting i Norge. Samtidig ble Televerket pålagt å bygge ut kringkastingsnettverket i landet.
Radioen nådde et større publikum enn avisene og filmen. I 1940 hadde halvparten av norske husholdninger radio, men de aller fleste apparatene ble beslaglagt av tyske myndigheter. 1950-tallet ble radioens gullalder i Norge. Men selv om radioen ble et populært medium, var det i avisene den politiske debatten forgikk.
Første halvdel av 1900-tallet var preget av store samfunnsomveltninger i Europa. Mediene, og spesielt visuelle medier som filmer og plakater, ble bevisst brukt for å påvirke folkemassene, og derfor snakker vi om massemedier og massekommunikasjon. Mediene hadde nå vokst seg så store at vi kan snakke om en egen medieindustri. En viktig økonomisk forutsetning for den moderne medieindustrien var utviklingen av reklame i aviser, tidsskrifter, kino og radio.
Til fordypning: Mediene i massesamfunnets tidsalder
På 1950-tallet fikk bildene større plass i folks hverdagsliv. Folk strømmet til Filmavisen, som ble vist på Palassteateret i Oslo. Filmavisen var 50-tallets dagsrevy. Tallet på norske spillefilmer økte kraftig. Innføring av ordningen med bygdekinoer førte til at filmen fikk fotfeste også på landsbygda.
De store familiebladene Hjemmet, Allers og Norsk Ukeblad dominerte ukebladmarkedet. Tegneserieheftene fikk også et stort publikum. I 1953 ble mellom 200 000 og 300 000 tegneserieblader solgt i Norge hver uke. Overgang til firefargestrykk gjorde tegneserieheftene mer innbydende.
Til fordypning: Dreiningen mot det visuelle
Fjernsynet ble det femte store massemediet i Norge. Den offisielle åpningen av fjernsynet skjedde i 1960. Det ble raskt et populært nyhetsmedium, men fikk også en sentral plass som kulturformidler og underholdningsmedium. De andre massemediene ble i stor grad påvirket av fjernsynet og ble nødt til å tilpasse seg den nye situasjonen. Innføringen av fjernsynet endret derfor hele mediebildet i Norge.
NRK hadde i denne perioden monopol på utsending av både radio og fjernsyn, og flere var bekymret over de tette båndene mellom statskringkastingen og de politiske myndighetene i landet.
Til fordypning: Det norske system i senit
I denne perioden endret det norske medielandskapet seg totalt med hensyn til organisering og eierforhold. Utviklingen på mediemarkedet ble påvirket av den frie markedsøkonomien. NRK-monopolet ble oppløst, og regjeringen ga konsesjon på kringkasting til nye, kommersielle fjernsyns- og radiokanaler som TV 2 og P4.
Båndene mellom pressen og de politiske partiene ble svakere. I 1990-årene fikk avisene som målsetting å være partipolitisk uavhengige. Vi fikk store mediehus som hadde eierinteresser i mange medier. Dette ryddet grunnen for den sammensmeltingen av ulike medier (mediekonvergensen) som preger årene etter tusenårsskiftet.
Til fordypning: Det store hamskiftet
Etter tusenårsskiftet er fremdeles de fem store massemediene viktige aktører i samfunnet vårt. Men det som først og fremst preger 2000-tallet, er framveksten av nye, personlige medier. På Internett har alle muligheter til å opptre som sendere. Rollen er ikke lenger forbeholdt de profesjonelle medieprodusentene. Nettsamfunn som Facebook, diskusjonsfora og blogger har fått en viktig rolle.
På mange måter kan vi si at mediehistorien kan oppsummeres i en moderne smarttelefon: Vi har nå et allmedium der vi kan snakke i telefon, men også lese avisen, ta opp eller laste ned video eller bilder, se fjernsyn, høre radio og musikk og mye, mye mer.
Til fordypning: Over til personlige medier