Tekstil samtidskunst

Transkript – redigert av Lena Brittsdatter Johnsen

Deltakere:Berit Boman – Programleder

Aurora Passero, kunsthåndverker – AP

Programleder: Vever og billedkunstner Aurora Passero. Hun er utdannet tekstilarbeider, har solgt og stilt ut kunstverkene sine rundt omkring i verden og vunnet høstutstillingsprisen. Aurora vever med nylontråd – med plast, altså – og har tatt veving inn i kunsten.

Aurora, hei!

AP: Hei!

Programleder: Når visste du at du ville lage kunst av tekstilhåndverk?

AP: Jeg vet ikke om jeg fikk en sånn klar eureka-følelse, jeg kan ikke datere det, men jeg har alltid vært opptatt av tekstil som materiale. Moren min er kostymedesigner, så det har hatt stor påvirkning på meg siden jeg var liten. Huset hvor jeg vokste opp, var alltid fullt av forskjellige tekstiler og materialer, bøker og motemagasiner.

Programleder: Ja, nå ser jeg en vev, og jeg ser vev... eh ...?

AP: En liten vev, ja, og vevearbeid, og noe tråd.

Programleder: Vevearbeid heter det, ja, men hvorfor bruker du vev som en av teknikkene i kunsten din?

AP: Det var litt tilfeldig. Jeg begynte med tekstil og holdt lenge på med forskjellige materialer. Jeg er veldig opptatt av installasjoner, av å bruke farge. Jeg startet tidlig med å jobbe med akrylmaling, gips og nylontau, husker jeg – jeg lagde sånne maleriske installasjoner direkte i rommet. Vi hadde kurs på skolen, så jeg hadde vevkurs og innfargingskurs ganske tidlig, og vi lærte mye om forskjellige tekstilmaterialer: bomull, silke og så videre. Men jeg var nok på søken etter å kunne kombinere dette, å kunne jobbe med både malerier og skulptur.

Så ble jeg mot slutten av andreåret på masterstudiet spurt om å gjøre et større arbeid inne på skolen. Da hadde jeg lenge jobbet med bare nylon, men da som tau, som jeg holdt på med på forskjellige måter. Jeg visste at nylon var veldig lett å farge, så jeg flettet det og satte det sammen. Så var det en lærer som anbefalte meg å prøve å veve det, for da skulle jeg gjøre et stort arbeid som besto av veldig mange tråder, og vev er en fin måte å kontrollere tråder på. Dermed begynte jeg å veve, og da hadde jeg ikke hatt kurs siden første klasse. Så jeg husker den prosessen som helt forferdelig (ler). Jeg måtte egentlig lære alt på nytt. Det arbeidet vant jeg senere høstutstillingsprisen for, faktisk. Men det var sju meter langt og fem meter bredt – det var svært. Jeg kastet meg vel mer eller mindre ut i det.

Programleder: Hva tror du andre som jobber som vevere, sier om din veving?

AP: Jeg vet ikke, jeg føler jeg har fått veldig mye oppbakking fra de mer etablerte tekstilkunstnerne. Jeg føler egentlig bare veldig mye støtte og glede over at noen fortsetter å insistere på tekstil, eller jobbe med det.

Programleder: Du jobber med nylon, som jo er en slags plast. Fortell litt mer om hvorfor du gjør det.

AP: Ja, det er helt bevisst. Jeg liker at nylon er et billig materiale – et overfladisk materiale, liker jeg å si. Du finner det i industrien, det blir brukt i presenninger. Det har ikke samme verdi som for eksempel silke, som er mye mer kostbart. For meg har det vært viktig at det ikke blir for pent, hvis du skjønner – for vakkert.

Programleder: At materialet i seg selv er dyrt nok?

AP: Ja, det handler om hva som skjer når jeg tar det billige materialet og, hva skal man si, forvandler det.

Programleder: Lager det til noe med verdi?

AP: Ja, det har en verdi i seg selv – det møtet blir interessant, og det samme gjelder hva plasten symboliserer. Man kan nok kalle det et vulgært materiale. Jeg liker det jo, også sett i forhold til håndverket, som har en kulturell tyngde. Når man jobber med vev, som også er et gammelt håndverk, er det deilig å ta inn noe som rett og slett er mer glorete. For meg er det også med på å dytte det hele videre, på en eller annen måte.

Programleder: Gjøre det moderne?

AP: Ja.

Programleder: Det er nydelig, det skinner og er hvitaktig, nesten som sølv.

AP: Absolutt, det har en metallisk effekt. Og den vi ser på nå, er nærmest en liten hvit skisse. Den har jeg ikke farget ennå, så dette er på en måte råmaterialet. Som du ser her, har jeg vevd i forskjellig tykkelse, altså brukt forskjellig tykkelse på tråden, men alt er det som heter lerretsbinding. Det er helt "basic" over-under-veving, sånn som man lærer i barnehagen, men som jeg da vever på en toskaftsvev, med en tradisjonell vevstol. Flatvev heter det da. Det som er med nylon, er at jeg farger det etterpå, og det suger til seg fargen veldig lett. Så det er et utrolig takknemlig materiale å jobbe med. Lyset spiller også en veldig stor rolle, det blir nesten forførende.

Programleder: Hvordan skal unge håndverkere eller tekstilkunstnere tenke for å ta vare på tradisjoner, men likevel gjøre noe nytt, synes du?

AP: Det aller viktigste er vel å følge hjertet, kan man si det? Man skal respektere håndverket, man skal respektere historien, både norsk og egen lokal kulturhistorie. Det tenker jeg gjelder for alt. Man skal vite hva man kommer fra, og ha en interesse for det, men så skal man også dra det videre. Det er det jeg prøver på, hele tiden å dytte ting videre – ikke kalkulert, sånn "hva har aldri blitt gjort før", men for min egen del – å utfordre meg selv og arbeidet, sånn at det hele tiden utvikler seg.

Programleder: Til noe som passer vår tid?

AP: Ja, du må også være oppmerksom på samtiden din. Det er veldig viktig, og jeg merker det selv. Man skal stå med en fot i fortiden og en fot fram.