Sanser hos dyr

Evnen til å registrere både berøring, smerte, kulde og varme regnes som følesansen. Følsomheten varierer mye i ulike områder av kroppsoverflaten der huden regnes som et føleorgan.

For eksempel er følsomheten spesielt godt utviklet på snuten hos mange pattedyr og på fingertuppene hos mennesker. Hos virvelløse dyr er følesansen best utviklet på utvekster som tentakler, antenner og føletråder.

Sidelinjeorgan

Fisk og vannlevende amfibier har et sidelinjeorgan med sansehår som registrerer bevegelser og lavfrekvente vibrasjoner i vannet. Sidelinjeorganet er en samling av sanseceller i huden og vises som ei tydelig stripe fra halen til hodet der det kan være mange forgreninger. Disse sansecellene utgjør til sammen et sanseorgan som kalles nevromast. Det er et hydro-akustisk organ i tillegg til det indre øret, som også fanger opp bevegelser og lydbølger.

Hos primitive bruskfisker er sidelinjeorganet en åpen fure der sanseorganene sitter, men oftest er det en tynn slimfylt kanal like under huden med små åpninger for hvert hudskjell. Elektriske fisker har spesielle nevromaster som er 100 000 til 1 million ganger mer følsomme for elektrisk strøm enn vanlige nevromaster.

Virvelløse vanndyr har høreblærer og høregruver, men det er uvisst om de formidler lydinntrykk. Det er derimot stor sannsynlighet for at organene fungerer som likevektsorganer (statisk sans), og man antar at dette er forløperen til virveldyrenes indre øre med et høre- og likevektsorgan der sneglehuset fanger hørselsinntrykk, mens øresekk og bueganger tjener som likevektsorgan.

Mange insekter har enkle høreorganer som består av membraner med mange nerveceller. Disse sitter på siden av bakkroppen, som hos nattsvermerne, eller på beina, som hos gresshopper og sirisser. Det er kun bestemte frekvenser som får membranen til å svinge slik at nervecellene sender signaler til hjernen. Nattsvermere lytter bare på de høyfrekvente klikkene fra flaggermus som jakter, mens gresshoppenes hørsel kun er innstilt på å høre lydene fra artsfrender.

Insekter, som flua på bildet, har i tillegg til membranene små sansehår spredt på kroppen. Disse er følsomme for vibrasjoner. På den måten kan insekter oppdage flere lyder enn de begrensede frekvensene som membranene fanger opp.

Ekkolokalisering og sonar

Tannhvaler og flaggermus er eksperter på å bruke lyd og ekko, både til å navigere og til å skaffe mat.

De er pattedyr som lever i svært ulike miljø, vann og luft, men begge gruppene har utviklet svært pålitelige navigasjons- og jaktmetoder ved hjelp av lydbølger.

Når en lydbølge treffer en gjenstand, bøyes den av og endrer retning, og en del kan kastes tilbake som et ekko. Dette ekkoet kan brukes til å tolke egenskaper ved gjenstanden. Samme prinsipp utnyttes både i instrumentene sonar og ekkolodd som bruker lydbølger under vann, og i radar som bruker radiobølger på samme måte i luft.

Flaggermus bruker høyfrekvent lyd (ultralyd) som ikke er hørbar for oss. Våre ører kan høre lyder opp til 15 kHz (unge mennesker kan høre opp til 20 kHz). Flaggermus opererer som regel i området fra 20 til 130 kHz (maks 212 kHz).

For at den utsendte lyden ikke skal overlappe med ekkoet og gi et kaotisk lydbilde, er det begrenset hvor lang en lyd kan være.

Har du hørt uttrykket som sier at "hunden ser med nesa"? Dette beskriver at hunder og mange andre dyr kan registrere langt mer informasjon enn vi mennesker oppfatter. Luktstoffer inneholder informasjon om fortid, skjulte organismer, retning, sinnstilstand, kjønn og mye mer.

Det området i hjernen som registrerer og tolker luktinformasjon, er forholdsvis mye større hos for eksempel hunder enn hos mennesker. Hundenes luktesans brukes blant annet i søk i snøskred, søk etter narkotika, for å finne veggdyr i kofferter og til å markere ved vevsprøver med kreft.

Slanger har ei kløftet, spillende tunge som tjener som føle-, lukte- og smaksorgan. De kjemiske signalene som er samlet inn, føres inn til to groper i ganen, Jacobsons organ, hvor de analyseres.

Hos for eksempel insekter og mange pattedyr er luktstoffer viktige for signalisering, både når det gjelder revir og forplantning.

Les mer om duftstoffenes betydning i artikkelen "Feromoner som lokker og skremmer".

Dyreriket har et utrolig mangfold av synsorganer, men hvilken skapning har det beste synet? Hvem ser best i mørket? Hvem ser flest detaljer? Hvilke dyr ser mest farge, og hvem oppdager bevegelse raskest?

Synsorganer i dyreriket varierer fra enkeltstående lysfølsomme celler til avanserte øyne med mange ulike spesialtilpasninger. Det finnes også øyealger med lysømfintlige pigmenter i cytoplasmaet, men disse regnes ikke som synsorganer.

Plasseringen av øynene har sammenheng med levesettet. En jeger vil i større grad ha fokus rett fram enn et byttedyr som må følge med i alle retninger og har øynene plassert på hver side av hodet.

Øyne som ser og "lyser" i mørket

Har du blitt skremt av dyreøyne som lyser i mørket? Det er ikke øynene som lyser, men refleksjon av lyset fra lykta di eller andre lyskilder.

Øynene til katter og andre dyr har et spesielt lag (tapetum lucidum) bak den lysfølsomme netthinnen. Dette laget reflekterer det lyset som kommer inn gjennom netthinnen. Dermed kan de lysfølsomme cellene i øyet utnytte lyset en ekstra gang. Dette er svært nyttig for nattaktive dyr. Hos katter gjør dette laget at lysfølsomheten øker med cirka 50 prosent, mens reinens øyne skifter farge fra oransje til blå og er 1000 ganger mer sensitive for lys i mørketida enn om sommeren.

Her kan du se en fascinerende film som illustrerer hvordan synet til ulike dyr er spesielt tilpasset levesettet deres (du kan velge norsk undertekst).