Hopp til innhald
Litterære tekstar

Ei hyllest til det å lytte

Denne talen blei heldt for ei gruppe medstudentar og lærarar på masterstudiet i faglitterær skriving ved Universitetet i Sørøst-Norge i november 2018 som ein del av emnet "Retorikk og debatt".

En hyllest til det å lytte

I eventyret "Hva folk kan finne på" av H.C. Andersen møter vi en ung mann. Han har bestemt seg for å bli forfatter, MEN han finner ingenting å skrive om: ALT er jo skrevet om fra før! Tenk om han hadde vært født for tusen år siden!

I sin desperasjon oppsøker han ei gammel klok kone. Hun bor i et lite hus ved ei grind som hun åpner for reisende folk. Hage kan man knapt si at hun har, men ei bikube står utenfor døra, en liten potetåker har hun også, og ved huset er det ei grøft med slåpetornbusker. Kona skjønner ærendet til den unge mannen, men hun er slett ikke enig i at de lever i ei tid uttømt for gode historier. Hun låner den unge mannen brillene sine og sitt hørerør og tar han med bort til potetåkeren. Med ett ser han stedet, som ved ankomst han betegnet som et bilde på "vår poesiløse tid", med helt nye øyne. Poteten han får i hendene, er ikke lenger en uinteressant klump med jord på. Den forteller en unik historie; ankomsten sin til Europa, hvordan den ble misforstått i starten – folk trodde den var en frukt og forventet å få trær bugnende over av poteter. Det tok sin tid før folk endelig forsto at de ikke skulle vende blikket mot himmelen, men mot jorda for å høste potetens velsignelser. Den unge mannen blir helt over seg. Slik ei interessant fortelling. Det samme skjer ved bikuba og i grøfta med slåpetornbuskene. Utstyrt med konas briller og hørerør ser og hører mannen som han aldri har gjort før. Og en verden full av historier åpner seg for han.

Denne høsten har vi fått presentert faget retorikk, et fag med en lang tradisjon, helt tilbake til antikken. Vi har blitt bedt om å holde en tale. Og talen, klangfulle ord uttalt av en aktør, markerer muligens et kjernemoment i denne lange fagtradisjonen. Retorikk handler om å påvirke gjennom språklig appell til handling. I retorikken gjør vi noe når vi snakker.

En hyllingstale til den tause virksomheten, å lytte, kan slik sett virke malplassert. Retorikk er så full av virketrang, aktivitet, pondus. Retorikk er LYD!! Å være stille, som en noen ganger trenger å være når en skal lytte, virker temmelig motsatt av det man driver på med i retorikken. Så, hvorfor, hvorfor ønsker jeg å framsnakke det å lytte, i vår sammenheng, her vi er samlet for å lære om retorikk, og prøve, så godt som vi kan, å praktisere det?

Utstyrt med hørerør og briller begynte forfatterspiren i H.C. Andersens eventyr å se verden med nye øyne. Han ble oppmerksom på en virkelighet utenfor seg selv – ikke slik han tenkte den var, eller mente at den skulle være, men litt mer sånn som den er. På sett og vis fikk han påmontert seg noen antenner, og han fikk stilt seg inn på en frekvens hvor han hørte signalene fra omverdenen. Det å lytte ble å oppdage, det ble å bli informert. – Å lytte er å være ydmyk for at verden ikke er et enmannsverk.

Noen ganger kan man i politiske debatter høre – "jeg mener, jeg mener" – nesten som et repetitivt mantra. Det er jo flott å vite hva en politiker mener, spesielt når man bor i et representativt demokrati, ikke selv tar bryderiet med å være politisk aktiv og trenger noen til å representere sitt politiske ståsted. MEN, samtidig må jeg innrømme: Når jeg hører slike debatter, håper jeg at de her politikerne ikke er like påståelige på bakrommet. For ønsker vi oss politikere med ørepropper puttet langt inn i øregangen og et avskrudd mottakerapparat? Det kan jo hende det er lurt å lytte til innvendingene. For hvordan skal vi få gode beslutningsgrunnlag hvis vi ikke er villige til å ta inn over oss tilgjengelig informasjon? Jeg ønsker ikke politikere som bare mener. Jeg ønsker politikere som evner å få kjennskap til ting, og som er villige til å endre synspunktet sitt på bakgrunn av slik kunnskap. – Da må en lytte.

I kapitlet "Hva er retorikk?" i boka Retorikk i vår tid skisserer Jens E. Kjeldsen ei spenning i retorikkfagets selvforståelse, ei spenning som har vært der gjennom hele fagets lange historie. På den ene sida blir retorikk forstått som effektiv overtalelse. Om du respekterer den du overtaler, eller om det er bra det du overtaler publikummet ditt til. Nei, det har ikke så mye å si. Det viktige, i retorisk forstand, er om du greier å få andre til å gjøre, eller stemme, det du vil. På den andre sida, skriver Kjeldsen, har du dem som mener at retorikk inkluderer det etiske perspektivet. God retorikk er en form for etisk kommunikasjon, og for å bruke den danske retorikeren Jørgen Fafners betegnelse, den er dialogisk. (Kjeldsen 2017, side 20–21 og side 391)

Det er vanskelig å få til en dialog hvis ingen lytter. I stedet blir det kun en rekke monologer. Selvsagt, hvis vi forholder oss til en velgerskare, kan vi kanskje se på ei slik monologrekke som en form for produktpresentasjoner.Det blir opp til velgerne å velge hvilke som skal få mest gjennomslagskraft. Men vil dette være en opplysende debatt? Det fine med en dialog er jo at den på veien fra første til siste ytring kan føre til mer innsikt – partene begynner ikke på scratch hver gang de sier noe. Nei, de har hørt etter. Når de ytrer seg, kan de bygge videre på det som ble sagt før.

Jeg ønsker meg den lydhøre politikeren, ikke bare den slagferdige. Jeg ønsker meg den som er villig til å utfordre seg selv, som stopper opp, tar på seg brillene til den gamle kona i H.C. Andersens eventyr, putter hørerøret hennes godt inn i øret, og, i en positur som både er ydmyk og frampå, spisser ørene sine – lytter.

Å være lydhør står ikke i veien for å være handlekraftig. Å lytte er produktivt. Det gir et bedre grunnlag, både for gode retoriske ytringer og handling.

Så til slutt, en skål for det dere har gjort nå, nemlig å lytte!

Litteratur

Andersen, H. C. (1993). "Hva folk kan finne på", i Samlede eventyr og historier. [Stabekk]: Den norske bokklubben. Side 425–428

Kjeldsen, J. (2017). Retorikk i vår tid : en innføring i moderne retorisk teori (7. oppl. ed.). Oslo: Spartacus, Scandinavian Academic Press.

Kjelde

Rønningsgrind, G. (2019). Publisert på Tekstualitet.no

Relatert innhald