Fôring og stell av fjørfe

Mellom innsetta må romma gjerast grundig rein. Men fjørfe er også utsette for fleire alvorlege smittsame sjukdommar. I tillegg til å reingjera husa må vi unngå at smitte vert overført med menneske og dyr, andre fuglar eller artsfrendar. For å hindra smitte av sjukdommar er det strenge restriksjonar ved import av fjørfe over landegrensene.

Nyklekte kyllingar må ha ein temperatur på minst 30 gradar dei første dagane etter klekking. Deretter vert temperaturen gradvis trappa ned, men verpehøns og slaktekyllingar skal ikkje ha mindre enn 20 grader der dei oppheld seg.

Fjørfe vert – som andre fuglar – sterkt påverka av lys, både lysstyrke og daglengde. Derfor er det utvikla spesielle lysprogram for kyllingar og unghøner som skal verta til verpehøns, og for slaktekyllingar.

I tidlegare tider var det vanleg å ha hønene i minst to år, gjerne fleire. I så fall tok dyra ein pause i verpinga etter om lag eitt år. Då skifta hønene fjør, slik alle fuglar gjer. Det kallar vi å myta. På den tida då det ikkje vart brukt kunstig lys, skjedde denne mytepausen i mørketida om vinteren.

Frå naturen si side er fjørfe altetarar, og dei føretrekkjer fôr som er på storleik med korn eller mindre enn det. I kommersiell fjørfeproduksjon vert både slaktekyllingar, ungdyr som skal verta verpehøner, og produserande verpehøner fôra med spesialkomponerte kraftfôrblandingar.

Moderne fjørfeproduksjon så spesialisert at vi vanlegvis veit kva vi kan forventa når det gjeld inntak av fôr og vatn, tilvekst hos slaktekyllingar eller eggproduksjon hos verpehøns. Det er utvikla diagram og dataprogram som gjer det mogleg å registrera fôrforbruket og ytinga hos dyra, og å samanlikna det med det som er forventa. Ofte kan avvik i mengda vatn som dyra bruker, vere den første indikasjonen på at noko ikkje er som det skal vera i ei fjørfebesetning. Dersom vi oppdagar vesentlege avvik, bør vi straks undersøkja kva som er gale, og retta det opp.