Tre måtar å eige noko på

Før du les

Sjå nærmare på desse fagomgrepa før du les teksten:

S-genitiv

S-genitiv er ein måte å vise at nokon eig noko eller har noko på i norsk. Vi bruker han ved å legge til ein -s på slutten av namnet til den som eig noko. Døme: Adam + s = Adams bok.

Preposisjon

Ein preposisjon er eit lite ord som fortel oss kvar noko er, eller når noko skjer. Det hjelper til med å forklare forholdet mellom to ting. I denne artikkelen skriv vi om preposisjonen til som viser kven som eig noko. Døme: Det er dattera til Maria.

Eigedomsord

Eigedomsord er ord i ordklassen determinativ. Dei viser kven som eig noko, eller kven noko tilhøyrer. Andre namn på eigedomsord er possessiv eller bestemmarord.

Ubestemd form

Når eit substantiv står i ubestemd form, betyr det at det er ukjend informasjon. Den ubestemde forma av substantivet har inga ending. Eit døme er "ein bil".

Bestemd form

Når eit substantiv står i bestemd form, betyr det at det er kjend informasjon. Den bestemde forma av substantivet har ending. Eit døme er "bilen".

Eigedom på norsk

På norsk kan du vise at nokon eig eller har noko på tre måtar:

1. Bruke -s (genitiv): Det er Ginas son.

2. Bruke preposisjonen til: Det er sonen til mamma.

3. Bruke eit eigedomsord (min, din, sin osv.): Det er mamma sin son.

1. Genitiv (-s)

Du kan legge til -s på slutten av substantivet for å vise kven som eig noko. Dette blir kalla s-genitiv. På nynorsk bruker vi det berre på namn.

• Marias genser er fin. (Maria eig genseren.)

2. Preposisjonen til

Vi kan òg vise kven som eig noko, med preposisjonen til:

• Det er sonen til mamma.

• Genseren til Maria er fin.

3. Eigedomsord (min, din, sin osv.)

Du kan òg bruke eigedomsord som min, din og sin. Desse orda viser kven som eig noko, og dei må bøyast etter kjønn og tal:

• Det er guten min. (hankjønn)

• Det er huset mitt. (inkjekjønn)

• Det er foreldra mine. (fleirtal)

Her er ei oversikt over eigedomsorda:

Eigedomsord framfor eller bak substantivet?

På bokmål kan vi bruke eigedomsordet både framfor og bak substantivet, men på nynorsk bruker vi det berre framfor substantivet viss vi legg trykk på det.

• Det er min genser.

• Det er genseren min.

• Eg kjøpte hans genser.

• Eg kjøpte genseren hans.

Når eigedomsordet står framfor substantivet, skal substantivet stå i ubestemd form, slik "genser" gjer her:

• Det er min genser.

• Eg kjøpte hans genser.

Når eigedomsordet står etter substantivet, skal substantivet stå i bestemd form, slik "genseren" gjer her:

• Det er genseren min.

• Eg kjøpte genseren hans.
  

Sin, sitt, sine

Sin, sitt og sine blir brukte når det er subjektet i setninga som eig noko:

• Det er mamma sin son.

• Mannen si dotter er søt.

• Anna sitt hus er dyrt.

• Læraren sine elevar var flinke.

Det er viktig å ikkje blande sin og hans/hennar. Sjå forskjellen her:

• Jon kyssa kjærasten sin. (sin = Jon sin eigen kjæraste)

• Jon kyssa kjærasten hans. (hans = kjærasten til ein annan)

Sin viser tilbake til subjektet (Jon). Den andre setninga betyr at Jon kyssa kjærasten til ein annan mann. Hans viser ikkje tilbake til subjektet i setninga.