Hopp til innhald

Fagstoff

Forteljinga

Ei forteljing kan vere oppdikta eller handle om noko som faktisk har hendt. Omgrepa story og fabel blir brukt om innhaldet i ei forteljing. Omgrepa sujett eller narrativ diskurs handlar om måten historia blir fortald på. Forteljaren kan vere synleg eller usynleg i forteljinga.
Ei oppslått bok ligg på ein bryggjekant og opnar eit landskap utover vatnet. Manipulert foto.
Opne bilete i eit nytt vindauge

Kva er ei forteljing?

Medietekstar kan vere skildrande, argumenterande eller forteljande. Narratologi er læra om forteljingar. Mange medieforteljingar er oppdikta, men ei forteljing kan også handle om noko som faktisk skjer eller har skjedd.

Jostein Gripsrud definerer omgrepet forteljing slik:

En fortelling er en framstilling av et menneskelig (eller menneskelignende) subjekt som har et prosjekt (vilje, ønske, begjær) og som gjennomlever en kjede av kausalt sammenhengende begivenheter. (Gripsrud, 2002, s. 193)

Ordet kausal betyr at det finst ein årsak–verknad-samanheng i det som skjer. Når den unge mannen i TV-serien løfter pistolen, er det ikkje utan grunn. Som sjåarar veit vi allereie at han er desperat fordi kjærasten sit fanga i den mørke og fuktige kjellaren.

Forteljaren

Det vi gjer når vi fortel ei historie, blir kalla narrasjon. Forteljaren er viktig for korleis vi oppfattar ei historie. Han eller ho organiserer stoffet og lèt oss sjå det som hender, frå bestemde synsvinklar.

Forteljaren kan vere usynleg, eller til stades som ei tydeleg røyst i forteljinga. I fiktive tekstar skil vi gjerne mellom forfattar og forteljar, sidan forteljaren også kan vere ein fiktiv person. I nyheitstekstar kan forteljaren vere ei kjelde eller journalisten sjølv.

Historie og forteljingsstruktur

Litteraturteoretikaren Genette bruker omgrepet historie eller story om innhaldet i forteljinga. Omgrepet narrativ diskurs bruker han om måten ei forteljing blir fortald på. Ein annen teoretikar, Bordwell, kallar innhaldet for fabel, og måten fabelen er ordna på i tid og rom, for sujett.

Handlingsgangen i historia, eller måten hendingane utviklar seg på, blir kalla plot. Alle gode historier inneheld ein konflikt. Konfliktane driv forteljinga framover mot ei endeleg løysing. Ein dramaturgisk modell viser korleis konfliktane i ei forteljing utviklar seg.

Dei fleste forteljingar har ei byrjing, ein hovuddel og ein slutt. Nokre forteljingar er kronlogiske. Då blir alt fortalt i den rekkjefølgja det skjer. Men forteljinga kan også flytte seg att og fram i tid.

Aktantmodellen til Greimas

Aktantmodellen til Greimas tek for seg den grunnleggjande strukturen i forteljinga. Ein aktant er ein person eller figur i ei forteljing. Subjektet (til dømes hovudpersonen) ønskjer å oppnå noko (objektet). Men på vegen møter subjektet motstand. Då oppstår det ein konflikt. Motstandarane freistar å hindre subjektet i å nå målet, men subjektet møter også gode hjelparar.

Aktantmodellen til Greimas er sett opp skjematisk. Øvst er kommunikasjonsaksen, som går frå sendar til objekt til mottakar. Under er konfliktaksen, som går frå hjelpar til subjekt, og frå motstandar til subjekt. Frå subjektet går det òg ei pil opp til objektet på kommunikasjonsaksen. Illustrasjon.
Opne bilete i eit nytt vindauge

Eventyret "De tre mostrene" er eit godt døme på ei forteljing der det er lett å beskrive både subjekt, objekt, motstandarar og hjelparar. Sjå filmen og gjer greie for rollene til dei ulike aktantane.

Tekstversjon av eventyret "De tre mostrene"

Teksten til eventyret er henta frå Prosjekt Runeberg.

Det var en gang en fattig mann som bodde i en stue langt borti skogen og levde av skytteri. Han hadde en eneste datter, og hun var både vakker og ven. Da moren var død tidlig, og jenta alt var halvvoksen, sa hun at hun ville bort til folk, så hun kunne lære å tjene sitt brød, hun også. «Ja, datter mi», sa faren, «riktignok har du ikke lært annet hos meg enn å ribbe fugl og steke, men du får vel prøve å tjene for ditt brød likevel.»

Så gikk da jenta ut og skulle be om tjeneste, og da hun hadde gått en stund, kom hun til kongsgården. Der ble hun, og dronningen syntes så vel om henne at de andre ternene ble rent misunnelige på henne. De fant på å si til dronningen at jenta hadde sagt seg god for å spinne et pund lin i fire og tyve timer; for dronningen gjorde så mye av alle slags håndarbeider. «Ja, har du sagt det, skal du gjøre det», sa dronningen; «men litt lengre tid kan du vel få.» Jenta, stakkar, torde ikke si hun aldri hadde spunnet, men ba bare om et kammers for seg selv; det fikk hun, og ditopp ble båret både rokk og lin. Der satt hun da og gråt og var ille ved og visste ikke sin arme råd; hun stelte med rokken og snudde og vendte på den, og visste ikke hvordan hun skulle bære seg at – hun hadde aldri før sett en hjulrokk engang.

Men som hun satt slik, kom det inn til henne en gammel kone.

«Hva feiler deg, barnet mitt?» sa hun.

«Å», svarte jenta, «det kan vel ikke nytte jeg sier deg det; du kan så ikke hjelpe meg likevel!»

«Det kan ingen vite det», sa konen. «Kan hende jeg torde vite råd for det likevel jeg.»

Ja, jeg kan jo gjerne si henne det, tenkte jenta, og så fortalte hun da at medtjenerne hennes hadde satt ut at hun hadde sagt seg god for å spinne et pund lin på fire og tyve timer; «og jeg, min stakkar», sa hun, «jeg har aldri i mine dager sett en hjulrokk dess mer, og enda skulle jeg spinne så mye i et jevndøgn!»

«Ja, det er det samme det, barn», sa konen; «vil du kalle meg moster på din hedersdag, skal jeg spinne for deg; så kan du gå bort og legge deg til å sove.»

Ja, det ville jenta gjerne, og gikk bort og la seg.

Om morgenen da hun våknet, lå alt linet spunnet på bordet, og det så pent og fint at aldri noen hadde sett så jevnt og vakkert garn. Dronningen ble så glad over det vakre garnet hun hadde fått, og holdt enda mer av jenta enn før. Men dette ble de andre enda misunneligere på henne for, og så fant de på å si til dronningen at nå hadde hun sagt seg god for å veve det garnet hun hadde spunnet, i fire og tyve timer. Dronningen sa igjen at hadde hun sagt det, så skulle hun gjøre det; men om det ikke nettopp ble fire og tyve timer, så kunne hun vel få litt lengre dag. Jenta torde ikke si nei da heller, men ba om et kammers for seg selv, så fikk hun vel prøve.

Der satt hun igjen og gråt og bar seg ille, og visste ikke hva hun skulle ta seg til; så kom det inn en gammel kone igjen og spurte: «Hva feiler deg, barnet mitt?»

Jenta ville først ikke ut med det, men til slutt fortalte hun da hva hun var så sørgmodig for.

«Ja», svarte konen, «det er det samme, vil du kalle meg moster på din hedersdag, skal jeg veve for deg; så kan du gå bort og legge deg til å sove.»

Det lot jenta seg ikke si to ganger, og så gikk hun sta og la seg.

Da hun våknet, lå bunken på bordet, vevet så nett og så tett som veves kunne. Hun tok bunken og gikk ned til dronningen med, og hun ble vel glad over den vakre veven hun hadde fått, og holdt enda mer av jenta enn før. Men så ble de andre enda mer avindsyke på henne, og tenkte ikke på annet enn hva de skulle finne på.

Til sist fortalte de dronningen at nå hadde hun sagt seg god for å sy opp vevbunken til skjorter i fire og tyve timer. Ja, det gikk like ens som før: Jenta torde ikke si at hun ikke kunne sy; hun kom opp på et kammers for seg selv igjen, og satt der og gråt og var ute av seg. Men så kom det igjen en gammel kone til henne, som lovte å sy for henne, når hun bare ville kalle henne moster på sin hedersdag; det lovte jenta mer enn gjerne, og så gjorde hun som konen sa, og gikk bort og la seg til å sove. Om morgenen da hun våknet, fant hun bunken oppsydd til skjorter liggende på bordet. Så vakker søm hadde aldri noen sett, og skjortene hadde navn og var fullt ferdige.

Da dronningen fikk se det arbeidet, ble hun så glad i sømmen at hun slo hendene i hop; «for så vakker søm har jeg hverken hatt eller sett», sa hun, og siden holdt hun jenta så kjær som sitt eget barn.

«Dersom du vil ha prinsen, så kan du få ham», sa hun til jenta, «for du trenger aldri leie bort noen ting; du kan sy og spinne og veve alt sammen selv.» Da jenta var så vakker og prinsen syntes vel om henne, ble det bryllup straks. Men aller best prinsen vel hadde satt seg til brudebordet med henne, kom det inn en gammel stygg kjerring, med en lang nese – den var visst tre alen lang.

Så sto bruden opp og neide og sa: «God dag, moster!»

«Er det moster til min brud?» sa prinsen.

Ja, hun var da det.

«Ja, så får hun vel sette seg inn til bordet da», sa prinsen; men både han og de andre syntes hun var fæl å sitte til bords med.

Men rett som det var, så kom det igjen en gammel stygg kjerring inn; hun hadde en bak så tykk og bred at hun med nød og neppe fikk klemt seg inn gjennom døren. Straks reiste bruden seg opp og hilste: «God dag, moster!» og prinsen spurte igjen, om det var moster til hans brud. Begge svarte ja, og prinsen sa at når så var, så fikk hun vel sette seg inn til bordet, hun også.

Men aldri før hadde hun satt seg, så kom det igjen en gammel stygg kjerring, med øyne så store som tallerkener, og så røde og rennende at det var fælt å se. Bruden reiste seg igjen og hilste: «God dag, moster!» og prinsen ba henne også sette seg inn til bordet; men glad var han ikke, og han tenkte med seg selv: «Gud hjelpe meg for mostrer bruden min har!»

Da han hadde sittet litt, kunne han ikke berge seg, men spurte: «Men hvordan i all verden kan da min brud, som er så vakker, ha så fæle og vanskapte mostrer?»

«Det skal jeg nok si deg», sa den ene. «Jeg var likså vakker jeg som bruden din, da jeg var på hennes alder; men det at jeg har fått så lang nese, det kommer seg av at jeg støtt og stadig har sittet og hakket og nikket med spinning, så har nesa mi tøyd seg, så den er blitt så lang som du nå ser.»

«Og jeg», sa den andre, «like siden jeg var ung, har jeg sittet og skubbet fram og tilbake på vevfjelen, og av det er baken min blitt så stor og hoven som du ser.»

Så sa den tredje: «Like fra jeg var ganske liten, har jeg sittet og stirret og sydd natt og dag; av det er øynene mine blitt så fæle og røde, og nå er det ikke råd for dem lenger.»

«Ja så», sa prinsen, «det var vel jeg fikk vite det; for kan folk bli så fæle og stygge av det, så skal aldri min brud hverken spinne eller veve eller sy i sine dager mer!»

Viktige omgrep

Kjelder

Bordwell, D. (1985). Narration in the Fiction Film. Methuen.

Genette, G. (1972). Narrative Discourse. Cornwell University Press.

Gripsrud, J. (2002). Mediekultur, mediesamfunn (2. utg.). Universitetsforlaget.

Mælum, L. (2020, 28. desember). Aktantmodell. I Store norske leksikon. https://snl.no/aktantmodell

Prosjekt Runeberg (1994, 31. oktober). De tre mostrene. http://runeberg.org/folkeven/111.html

Relatert innhald

Ein multilineær hypertekst rommar fleire parallelle forteljingar som forgreinar seg i eit nettverk. Korleis bør ein strukturere ei slik forteljing?

CC BY-SASkrive av Ragna Marie Tørdal.
Sist fagleg oppdatert 16.02.2021

Læringsressursar

Forteljeteknikk og verkemiddel