New Deal
Demokraten Franklin D. Roosevelt (1882–1945) ble i 1933 valgt til president i USA med slagordet New Deal. Slagordet er hentet fra kortspill og kan oversettes med "ny giv".
Konkret betydde New Deal et brudd med ideen om at markedet skulle regulere seg selv uten statlig innblanding. Staten fikk med New Deal større ansvar for enkeltmenneskets velferd. Det ble vedtatt en rekke reformer som skulle stimulere til vekst og etablering av arbeidsplasser for amerikanerne. Roosevelt gikk løs på den økonomiske krisen med stor energi og gjennomførte en rekke strakstiltak.
Eksempler på New Deal-tiltak
Nye lover skulle sikre strammere regulering av all børs- og bankvirksomhet. Hensikten var at markedet skulle få tilbake tilliten til denne virksomheten.
Statlig finansierte byggeprosjekter, for eksempel vannkraftverk, skulle sysselsette arbeidsledige.
Bøndene fikk ulike former for økonomisk støtte. Landbruket i USA hadde i lengre tid slitt med overproduksjon av jordbruksvarer. Mange bønder fikk derfor støtte for å la jorda ligge brakk. Dette skulle øke prisene på jordbruksprodukter og kjøpekraften hos bøndene.
Fagforeningene fikk støtte, og det ble innført enkelte trygdeordninger, blant annet Social Security Act i 1935.
Et flertall av velgerne hadde tillit til Roosevelt, som ved valget i 1936 økte oppslutningen sin. Selv om det amerikanske markedet snudde fra vinteren 1932–33 og tidene ble noe bedre, var arbeidsløsheten i USA fortsatt høy fram mot andre verdenskrig. New Deal hadde kanskje først og fremst en psykologisk effekt og bidro til å styrke demokratiet i USA.
Statlig engasjement i næringslivet
Utover på 1930-tallet ble staten stadig mer engasjert i næringslivet. Dette gjaldt både demokratier og fascistiske land. I demokratiske land ble blandingsøkonomi mer vanlig. I det fascistiske Tyskland og Italia fikk staten en dominerende plass i økonomien. Sovjetunionen, som var isolert og basert på et planøkonomisk system, var nesten uberørt av den økonomiske krisen på 1930-tallet.
Den aktive staten
Mellomkrigstida var preget av store konjunktursvingninger og økonomisk ustabilitet. Ifølge den økonomiske teorien til britiske John Maynard Keynes (1883–1946) burde staten være sentral og aktiv i å motvirke konjunktursvingninger. Gjennom blandingsøkonomiske prinsipper var målet å motvirke opp- og nedgangstider i markedet.
Spesielt i nedgangstider burde staten sette inn økonomiske tiltak for å stimulere aktiviteten i næringslivet. Eksempler på slike tiltak var lavere rente, skattelette og økt statlig byggevirksomhet.
I oppgangstider burde staten ifølge Keynes' modell "kjøle ned økonomien" gjennom trangere budsjetter og høyere avgifter på privat forbruk. Den såkalte motkonjunkturpolitikken handler om å "bruke penger i dårlige og spare penger i gode tider".
Kilder
Sirevåg, T. (2021, 18. januar). New Deal. I Store norske leksikon. Hentet 21. mars 2022 fra http://snl.no/New_Deal
Stoltz, G. (2018, 19. oktober). John Maynard Keynes. I Store norske leksikon. Hentet 21. mars 2022 fra https://snl.no/John_Maynard_Keynes