Cubakrisen
Cubakrisen hadde sitt opphav i den cubanske revolusjonen i 1959 hvor Fidel Castro tok makten gjennom et væpnet kupp. Etter at den amerikanskvennlige diktatoren Batista ble styrtet, satte Castro i gang med å gjøre Cuba til den første sosialistiske staten på den vestlige halvkule.
Den cubanske revolusjonen ble radikalisert i sosialistisk retning, og amerikanske eiendommer på øya ble nasjonalisert. Dette førte til stadig dårligere forhold mellom USA og Cuba. I 1961 støttet USA eksilkubanere som hadde flyktet fra Castro, da de forsøkte å invadere Cuba fra Grisebukta på sørkysten av øya. Invasjonen var mislykket og førte til at Sovjetunionen ble en viktigere støttespiller for Castro og Cuba. Forholdet ble ytterligere forverret etter at USA igangsatte en langvarig økonomisk blokade av Cuba.
Etter den mislykkede USA-støttede invasjonen i 1961 økte det militære samarbeidet mellom Cuba og Sovjetunionen.
Høsten 1962 bygget Sovjetunionen opp en rakettbase på Cuba for å kunne utplassere atomraketter der. Cuba ligger midt i det som gjerne blir omtalt som "USAs bakgård", og raketter derifra ville ha kapasitet til å utslette en rekke store byer i USA. På grunn av den korte avstanden mellom Cuba og USA ville ikke det amerikanske forsvaret rekke å svare på et angrep.
16. oktober 1962 oppdaget et amerikansk spionfly byggingen av rakettbasene på Cuba. Den amerikanske presidenten John F. Kennedy samlet sine nærmeste rådgivere for å ta stilling til hva som skulle gjøres. Kennedy vurderte fullt luftangrep på rakettbasene eller invasjon av øya, men valgte i stedet en blokade av alle fartøy for å hindre flere rakettleveranser til Cuba. Dette ble offentliggjort i en tale hvor Kennedy informerte det amerikanske folket om situasjonen. I talen krevde han også at alle rakettinstallasjoner på Cuba måtte fjernes. Hvis ikke Sovjetunionen gjorde dette frivillig, ville USA gjøre det selv med makt.
Blokaden av Cuba ble fysisk kontrollert av den amerikanske marinen i havet utenfor Cuba. Hvis sovjetiske skip med atomraketter valgte å bryte blokadegrensen, ville amerikanerne være i sin rett til å angripe skipene. Dette ville vært en krigserklæring og kunne utløst atomkrig mellom USA og Sovjetunionen.
I løpet av hele krisen, som varte i 13 dager i oktober, foregikk det hemmelige forhandlinger mellom representanter fra USAs og Sovjetunionens regjeringer. Amerikanerne trodde de hadde nådd gjennom til sovjeterne, og at ingen ønsket krig, men selv to dager etter Kennedys erklæring om blokade av øya, fortsatte sovjetiske skip lastet med raketter sin kurs mot Cuba. Var dette en krigserklæring, eller hadde ikke skipene fått beskjed om å snu?
Skipene snudde i tide, og fredag 26. oktober kom det beskjed fra sovjetlederen Nikita Khrusjtsjov om at de lovet å fjerne rakettene på Cuba. Til gjengjeld måtte USA love ikke å angripe Cuba samt trekke tilbake egne raketter fra Tyrkia i 1963.
Den kalde krigens mest dramatiske øyeblikk, som nesten førte til atomkrig, var over.
Under Cubakrisen var hele verden tilskuere til en situasjon som kunne kommet ut av kontroll. Hvis supermaktene USA og Sovjetunionen hadde gått til krig mot hverandre, ville verden aldri blitt den sammen igjen. Reaksjonene fra verdenssamfunnet var derfor voldsomme. Fredskrefter ønsket nedrustning, kommunikasjon og mer dialog mellom supermaktene. Som følge av Cubakrisen ble det opprettet ei direkte telefonlinje mellom Moskva og Washington. I framtida kunne den hindre lignende situasjoner.
Etter Cubakrisen gikk den kalde krigen over i en fase preget av noe avspenning og en viss tilnærming mellom supermaktene. På den ene siden inngikk USA og Sovjetunionen avtaler om ikkespredning av atomvåpen til nye land. Alvoret i krisen ble en vekker, og begge parter viste nå ny respekt for følgene av kjernefysisk opprustning. På den andre siden fortsatte våpenkappløpet med konvensjonelle våpen i uforminsket fart.