Handelskompanier

Årsaken til at de store handelsekspedisjonene var dyre, var at utgifter for skip, mannskap og last måtte dekkes. Ferden var lang og farefull, og det tok ofte flere år før skipene, om de i det hele tatt returnerte, kom i havn med varer som kunne dekke utleggene.

For å spre risikoen, men fremdeles sikre at det kom inn nok penger for å finansiere reisen, ble det utviklet en ny måte å organisere finansieringen på. Der det tidligere hadde vært én stor investor, ofte staten, solgte man nå andeler i ekspedisjonen til privatpersoner.

Slik fikk man inn mange små summer som til sammen dekket kostnadene. De som eide andeler, fikk en tilsvarende andel av overskuddet når (og hvis) ekspedisjonen kom tilbake. Kom det ingen skip tilbake, var tapet i det minste blitt fordelt på mange.

Det var nederlenderne som var først ute med den nye organiseringen. For å skaffe penger til å finansiere handelsekspedisjoner til Asia, ble det i 1602 solgt andeler i Det nederlandsk-ostindiske handelskompani (Vereenigde Oostindische Compagnie – VOC).

Etter hvert som handelskompanier ble etablert også i andre land, ble de organisert etter det samme mønsteret. Danmark-Norge, Sverige, Frankrike, Portugal, England og flere andre startet å drive virksomhet på denne måten.

Det samme gjaldt også andre foretak som krevde store investeringer for å bli realisert. Handel i disse andelene utviklet seg også. I dag kjenner vi denne måten å organisere investeringer på som aksjeselskap og stedene der andelene blir handlet med som børs.

Hensikten med virksomheten til de europeiske kompaniene var å drive import av varer til Europa. Det var særlig krydder, finere stoffer og etter hvert te som var etterspurt i Europa. Problemet var at de asiatiske handelsmennene ikke var særlig interessert i europeiske varer. Dette ble et problem for de europeiske kompaniene, og de fant ut at dette kunne løses på tre måter.

For det første kunne man betale med edelmetall eller noen europeiske varer som var interessante for asiatene. Edelmetallet stammet i stor grad fra spanjolenes kolonier i Mellom- og Sør-Amerika. For det andre kunne kompaniene betale for varene med overskuddet de fikk fra handel de drev mellom de asiatiske landene. Den siste løsningen var å låne penger på det indiske markedet. Dette siste ble en stor byrde for danskenes kompani, og det medførte større utgifter enn inntekter. Resultatet av handelen var at mye av det sølvet og gullet som spanjolene fraktet hjem til Europa fra Amerika etter hvert havnet på asiatiske hender.