Handel med andre deler av det dansk-norske riket

Dette var blant annet tanken bak korn- og jernmonopolene. Danmark hadde bedre forutsetninger for korndyrking, mens Norge hadde jern. Handel mellom rikets deler var også beskyttet ved at den ikke var pålagt toll, slik handel med utlandet var.

Handelen med Danmark var særlig tett på Øst- og Sørlandet. Disse områdene handlet også mye med hertugdømmene Slesvig og Holstein. Avstanden til disse delene av riket var kort, så det å reise fram og tilbake i årets varme måneder var enkelt. At kornmonopolet påla Sør-Norge å kjøpe kornet sitt fra Danmark eller hertugdømmene, motiverte også mye av denne handelen. For Vestlandet og lenger nordover, der man fritt kunne kjøpe korn på det internasjonale markedet, og der reiseveien til broderlandet og hertugdømmene var mye lengre, var kontakten også langt mindre.

De ulike norske regionene handlet imidlertid ikke bare med Danmark. Kontakten mellom Bergen og Island var jevn. Bergen fungerte som en omlastingshavn for islendingene; viktige varer som korn og tobakk ble ført via Bergen til Island, og islandsk fisk kom via Bergen til Europa.

Flere norske havner hadde også noe direkte kontakt med de dansk-norske koloniene i Vestindia/Karibia. Det var først og fremst havner som hadde eget sukkerraffineri, slik som Trondheim, Halden og Bergen. Disse havnene fikk direkteforsyninger av råsukker. Også Arendal var involvert i handelen på disse øyene. Det meste av Danmark-Norges handel med sukkerøyene gikk likevel via København.

Ingen av de norske havnene hadde direktekontakt med Asia. Alle varer som skulle mellom Norge og Asia, kom via København. For Bergen og Trondheims del kom også noen asiatiske varer via andre utenlandske havner.