Sommernetter og stille vann og uendelig stille skoger. Intet skrik, intet fottrinn fra veiene, mit hjerte var fullt som av dunkel vin.
Møl og svermere kommer lydløst flyvende inn gjennem mitt vindu, hitlokket av skinnet fra gruen og av duften fra min stekte fugl. De støter mot taket med en dump lyd, svirrer forbi mine ører så det farer koldt gjennom meg og setter seg på mitt hvite krutthorn på veggen. Jeg betrakter dem, de sitter skjelvende og ser på meg, det er spinnere, borere og møll. Jeg synes at noen av dem er som flyvende stemorsblomster.
Jeg trer udenfor hytten og lytter. Ingenting, ingen støy, alt sover. Luften lyser av flyvende insekter, av myriader svirrende vinger. Borte i skogkanten står bregner og stormhatt, melbærslyngen blomstrer og jeg elsker dens små blomster. Tak min Gud, for hver lyngblomst, jeg har sett; de har vært som små roser på min vei, og jeg gråter av kjærlighet til dem. Et eller annet sted i nærheten er vill nellik, jeg ser den ikke, men jeg fornemmer dens duft.
Men nu i nattens timer har plutselig store, hvite blomster utfoldet seg i skogen, deres arr står åpne, de ånder. Og lodne tusmørkesvermere senker seg ned i deres blade og bringer hele planten til å skjelve. Jeg går fra den ene til den andre blomst, de er berusede, det er kjønslig berusede blomster og jeg ser hvorledes de beruses. [...]
(s. 26–27)
Kilde
Knut Hamsun (1894). Pan. Hentet fra Nasjonalbiblioteket.