Drivere

Som del av en datamaskin kan vi ha enheter i forskjellige kategorier, for eksempel lydkort, skjermkort, skrivere, hovedkort, brikkesett og lagringskontrollere. I hver kategori finnes det utallige varianter, modeller og produsenter, og alle disse fungerer litt forskjellig fra hverandre. Dette skaper utfordringer for operativsystemet, som må kunne styre alle enhetene som er koblet til datamaskinen.

Hvis operativsystemet skulle ha hatt instruksjoner om hvordan det kan styre alle typer enheter som eksisterer, ville størrelsen på operativsystemet blitt enorm og umulig å holde oppdatert (spesielt før de fleste datamaskiner var tilkoblet nettverk og internett).

Drivere er løsningen på dette problemet. Driverne er lagd for et spesifikt operativsystem og forteller det hvordan en spesifikk enhet kan brukes/styres.

Det er opp til produsentene av enhetene å lage drivere for de operativsystemene som de mener er relevante. Det er også vanlig å lage for eksempel skjermkort slik at de også kan fungere med en standarddriver (slik at skjermen viser et skjermbilde, men med lav oppløsning og lite av funksjonaliteten tilgjengelig).

Tilkoblet maskinvare, som PCI-, PCI Express- og USB-enheter, identifiserer seg for maskinen ved hjelp av «Vendor ID», som viser til produsentnavnet, og «Device ID», som viser til en spesifikk maskinvaremodell. Ofte presenteres også «Device Class», som er kategorien enheten tilhører. Samlet identifiserer dette enheten slik at operativsystemet kan få koblet til den riktige driveren (hvis den er tilgjengelig).

Tilkoblede enheter presenterer seg for BIOS/UEFI ved oppstart, og deler av dette videreformidles til operativsystemet. Enheter som kobles til mens maskinen er i gang, som USB-enheter, blir fanget opp av egne prosesser og får driver tilknyttet mens maskinen går. Denne funksjonen er opphavet til begrepet «Plug and Play».

Datamaskiner henter drivere fra noen vanlige kilder.

Installasjonsmediet til operativsystemet

Når man installerer operativsystemet, følger det med et sett med drivere på installasjonsmediet (eksempelvis USB-minnepenn). Dette er ofte en kombinasjon av mye brukte drivere og generiske drivere som sikrer minimumsfunksjonalitet for mange forskjellige utstyrsmodeller i en maskinvarekategori.

Et typisk eksempel på generiske drivere er «Microsoft Basic Display Adapter». Denne driveren brukes i Windows-operativsystemer og fungerer med de fleste skjermkort. Den gjør det mulig å vise skjermbilder på dataskjermen, men oppløsningen vil være lav, og avansert funksjonalitet på skjermkortet er deaktivert. Spesielt for skjermkort er det ønskelig å få byttet ut den generiske driveren med en som er lagd spesifikt for maskinvaren som er i bruk.

Operativsystemets driverbase på nettet

Operativsystemprodusentene har som oftest et stort driverarkiv tilgjengelig på internett. Produsentene av enhetene (maskinvaren) foreslår eller legger selv inn driverne de ønsker at skal brukes.

Når en datamaskin er ferdig installert, kan det være greit å koble den til internett og la den søke etter drivere i driverbasen for operativsystemet. Da kan enheter som mangler drivere, få drivere, og enheter med eldre drivere kan få installert nyere drivere (som vil ha færre feil enn eldre drivere).

Drivere fra produsentene

Tidligere ble drivere levert med enhetene, som oftest på en CD. CD-er er ikke lenger så mye i bruk, og de fleste laster derfor ned drivere fra leverandørens nettside (hvis operativsystemet ikke finner passende drivere selv).

En fordel med å bruke drivere direkte fra maskinvareprodusenten er at de vil være de nyeste og mest oppdaterte av alle alternativene.

Hvis du får problemer med at enheter er ustabile eller ikke fungerer optimalt, kan det ofte hjelpe å installere nyere drivere.