India

I praksis var europeerne derfor avhengig av allianser med lokale herskere for å klare seg i de asiatiske områdene.

Det var særlig to store riker europeerne møtte: stormogulene i India og Ming- og Qing-dynastiene i Kina.

De nordindiske slettene i Hindustan var blitt samlet til ett rike på 1500-tallet. Riket fortsatte å utvide seg, og på 1600-tallet dekket det mesteparten av den indiske halvøya. På 1700-tallet ble riket splittet. Da europeerne begynte å blande seg inn i de politiske forholdene på dette kontinentet utover på 1700-tallet, var det derfor ingen felles sterk stat som kunne stå imot dem.

De indiske herskerne på 1500- og 1600-tallet ble kalt stormoguler. Gjennom kriger hadde de samlet riket, og for å holde det sammen gjorde de flere lure trekk. Det ene var å reformere skattesystemet slik at det ble mer forutsigbart. Et annet trekk var å tolerere mange religioner. Stormogulene selv fulgte islam, mens de fleste som bodde i India, var hinduer. Men det fantes også flere minoritetsreligioner, deriblant sikhene.

Et tredje trekk var å flytte ansvaret for innsamling av skatter bort fra lokale stormenn. I stedet ga stormogulene denne oppgaven til egne statlige embetsmenn. For å hindre at de etablerte andre lojalitetsbånd enn til stormogulen, var embetet ikke arvelig, og embetsmennene ble ofte flyttet rundt i landet.

Gjennom stormogulenes periode var det stadige forsøk på opprør. Det var gjerne lokale stormenn eller regioner som forsøkte å løsrive seg. Gjennom 1500- og mye av 1600-tallet klarte stormogulene å kontrollere opprørene, enten ved å slå dem ned militært, men også ved å gjøre lederne av opprørene til en del av statsapparatet.

Stormogulenes rike nådde sin største utstrekning omtrent midt på 1600-tallet. Årsakene til oppsplittingen som fulgte, er flere, men kildene forteller ikke så mye. Det er likevel klart at skattebyrdene var blitt store. Med økt befolkning, men ikke større jordressurser, ble presset for stort. Mange flyttet til byene, men der var det ikke nok arbeid for dem.

Det hadde alltid vært store sosiale forskjeller i India, men mye tyder på at ulikhetene økte ytterligere i denne perioden. Samtidig la kastesystemet og den familiedrevne organiseringen av håndverket hindringer i veien for mobiliteten i samfunnet, både oppover, til større rikdom, og sideveis, til andre yrker.

Når så lokale stormenn eller grupper ikke bare lyktes i lokal, men også i regional motstand, falt stormogulenes rike fra hverandre. Oppløsningen skjedde i løpet av de siste tiårene av 1600-tallet og utover 1700-tallet.

På 1500- og 1600-tallet var stormogulenes India ansett som et mektig og rikt rike. Selv om det opprinnelig var asiatisk krydder som hadde motivert europeerne til å reise så langt, var det særlig bomull som kom til å bli den største varen fra India. Bomullstøy var lett og luftig og lot seg enkelt farge og trykke. Det var særlig «kaliko», bomull med trykkmønster, som ble en populær handelsvare. I tillegg til bomull var også råsilke en stor handelsvare, og dessuten salpeter, som europeerne trengte til produksjon av krutt. I bytte mot de indiske varene hadde europeerne med seg edelmetaller som gull, sølv og kobber (blant annet kobber fra Røros i Norge), men også finere europeiske varer som speil, glass og urverk, og ikke minst våpen.

Spesielt stormogulen Akbar (1556–1605) ble ansett som like mektig som sine europeiske motparter Elisabet 1. i England og Filip 2. i Spania. Den faktiske kunnskapen om India var likevel liten. Lenge hadde man kunnskaper om India bare gjennom beretninger fra europeiske misjonærer. Utover 1600-tallet økte derimot kontakten, siden stadig flere europeiske handelsmenn reiste til India og slo seg ned der. Også fra Danmark-Norge var det folk som reiste til disse områdene, og som seinere skrev om opplevelsene sine. En av dem var Ove Gjedde, som skrev dagbok fra en reise til Ceylon (dagens Sri Lanka) og Trankebar i India på vegne av den dansk-norske kongen. Det var Gjedde som fikk opprettet en dansk-norske handelsstasjon i Trankebar.