Afrika

Åpne bilde i et nytt vindu

Offentlig eie

Bilde: Hermann Moll

Siden det var det nærmeste nabokontinentet, hadde europeerne lenge hatt et forhold til Afrika. Over Middelhavet hadde kontakten mellom de to kontinentene vært tett.

I antikken lå store deler av Nord-Afrika under det romerske riket. Og fra 700-tallet til inn på 1200-tallet var den iberiske halvøya (dagens Portugal og Spania) erobret av maurerne, det vil si folk fra Nord-Afrika.

Den delen av Afrika som lå lenger sør, hadde europeerne likevel liten kjennskap til, annet enn den informasjonen som kom med handelskaravaner gjennom Sahara.

På slutten av 1400-tallet tok det portugisiske kongehuset initiativ til sjøreiser nedover vestkysten av Afrika. Det overordnede målet var å finne gull- og sølvressurser, men også en alternativ vei til Asia, der det fantes krydder som europeerne ønsket lettere tilgang til. I samtiden var det osmanene, med utgangspunkt i Istanbul, som hadde kontroll over handelen med Asia, men da over land gjennom Midtøsten. Bakgrunnen for de første sjøreisene var også å finne flere og nye ressurser, som kunne gjøre Portugal rikere.

I 1497–99 fant portugiseren Vasco da Gama veien rundt sørspissen av Afrika, Kapp det gode håp. Langs afrikakysten fant ikke portugiserne det krydderet de traktet etter. I stedet kom de i kontakt med afrikanske handelsnettverk som solgte gull. Også på østsiden av Afrika, på vei til Asia, fant de en stor gullhandel. I århundrene etterpå kom begge gullrutene til å bli viktige, først for portugiserne, seinere også for handelen med Asia i andre europeiske land.

Fra 1500-tallet og ut gjennom 1700-tallet kom europeerne i liten grad til å trenge inn i det indre av Afrika. De holdt seg til kysten, i egne handelsfort. Handelen med innlandet skjedde gjennom afrikanske mellommenn. Sykdommer, klima og naturforholdene gjorde at europeerne i liten grad kunne overleve reiser innover i landet. En europeer sa at «innlandet er voktet av en engel med et flammende sverd av sykdommer». Selv langs kysten gjorde sykdommer, oftest malaria, at dødeligheten blant europeerne var høy.

I tillegg til gull var slaver den viktigste varen europeerne kjøpte fra Afrika. Slavene ble fraktet av europeerne til plantasjene i Amerika og Karibia.

Åpne bilde i et nytt vindu

Offentlig eie

Bilde: Ukjent

Det har vært vanskelig for historikerne å få grep på de afrikanske samfunnene og den afrikanske historien. Grunnen ligger dels i at det finnes få skriftlige kilder, og at de som finnes, stort sett er skrevet av europeere. Historikerne må derfor bruke andre kilder og metoder for å forstå fortidens Afrika. Blant de beste kildene til afrikansk historie er muntlige overleveringer gjennom myter og historier, men også arkeologisk materiale som kan fortelle om blant annet bosetting, teknologier, levekår og samfunnsstrukturer.

En kanskje enda større utfordring har vært at de afrikanske samfunnene var så annerledes enn de europeiske. For historikere som er trent i å forske på europeiske samfunn med sterke stater, ble de afrikanske samfunnene så annerledes at de nærmest ble uforståelige.

Det resulterte i at historiske afrikanske samfunn lenge ble framstilt som primitiv. Med nye generasjoner av afrikanske historikere har vi over tid begynt å forstå mer.

Tilgangen på jordressurser er den grunnleggende faktoren for å forstå de afrikanske historiske samfunnene. De fleste steder i Afrika er jorda skrinn og blir lett utmagret. For å kunne gjøre seg nytte av jorda måtte folk flytte på seg. Enten var de nomader, eller så kunne et helt samfunn flytte til et annet område når størrelsen på befolkningen ble større enn det jorda kunne gi av avlinger. I Europa var kontroll over jord en viktig maktfaktor, men i Afrika var jorda så skrinn at den hadde liten verdi.

Den viktigste ressursen i Afrika var derfor mennesker. Gjennom kontroll av mennesker fikk ledere innbetalt tributt eller skatt i form av mat og andre verdier. Disse verdiene kunne så gis i belønning for å sikre lojalitet fra andre. Slavehold var en integrert del av de historiske afrikanske samfunnene. Slavene var gjerne krigsbytte etter feider med andre samfunn. Slavene kunne settes til å dyrke jorda. På den måten frigjorde de et samfunns egen befolkning, slik at de kunne være krigere. I andre tilfeller ble slavene brukt i gullgruvene, ble tvunget til å være soldater, eller de ble satt til å være husslaver for herskeren.

Da europeerne kom til Afrika, fantes det mange typer samfunn der. Noen var store og utgjorde sterke stater. Et eksempel var Kongo, der et nettverk av lokale høvdinger betalte tributt eller skatt til en konge som satt i hovedstaden M'banza Kongo. Denne kongen ble en verdifull leverandør av slaver til portugiserne da de kom i 1483. Et annet eksempel er Etiopia på 1400- og 1500-tallet. Også der var mange samfunn små, og de ble styrt av mindre høvdinger. Nomadesamfunn styrt av nettverk av ulike samfunnsgrupper var også vanlig.

Europeerne var få, og de holdt seg stort sett langs kysten av Afrika. Den direkte innflytelsen på de afrikanske samfunnene var derfor liten. Europeerne brukte afrikanske mellommenn når de i bytte for europeiske varer som tekstiler, alkohol og våpen handlet gull og slaver.

Europeernes etterspørsel fikk likevel stor betydning for de afrikanske samfunnene. At de lokale innbyggerne eller herskerne fungerte som mellommenn og sørget for forsyninger av slaver og gull, gjorde at de samfunnene som kontrollerte områder med handelsruter, vokste seg mektige. Det skjedde blant annet med flere samfunn i området som da ble kalt Gullkysten, i dag Ghana. Før europeerne kom, hadde det vært mange og ganske mangfoldige samfunn der. I møtet med den europeiske etterspørselen var det noen samfunn som vokste fram til å bli sterke imperier på grunn av at de røvet slaver fra innlandet og solgte dem til europeerne. For de mindre og svakere samfunnene fikk det store negative konsekvenser når unge og friske folk ble tatt til fange, og mange samfunn brøt også sammen.