Mangfold i Sápmi
Vi har ofte lett for å tenke at ei folkegruppe består av mennesker som alle deler de samme særegne trekkene. Det er en naturlig tanke. Verden består jo av et hav av ulike mennesker, folkegrupper, kulturer og levesett. Til tider kan det hele virke ganske så uoversiktlig. Derfor er det greit å kunne skape orden i det tilsynelatende kaoset.
Denne tankegangen har på mange måter også påvirket hvordan andre tenker om det samiske urfolket. Man kan lett havne i fella med å anta at alle har rein og bor på Finnmarksvidda. Hvis vi kaster et mer granskende blikk på den samiske befolkningen, vil vi likevel raskt finne ut at realiteten er en annen. Blant samene finnes det like mye mangfold og ulikheter som i Norge ellers.
Her kan vi begynne med å understreke at samene er ett folk som bor i fire nasjonalstater: Norge, Sverige, Finland og Russland. Denne geografiske spredningen har betydning for det samiske språket. Det faktum at navnet på samenes land skrives på tre forskjellige språk (Sápmi/Sábme/Saepmie), er en klar pekepinn på at de samiske samfunnene er preget av et språklig mangfold. I Norge finnes det tre offisielle samiske språk, nemlig nordsamisk, lulesamisk og sørsamisk. Alle språkene er anerkjente som særegne språk og står faktisk lengre fra hverandre enn norsk, svensk og dansk. Det er med andre ord ikke gitt at en som snakker nordsamisk, forstår alt som sies på sørsamisk.
Språkene er heller ikke likestilte. Nordsamisk står i en helt annen stilling enn lulesamisk og sørsamisk. Både lulesamisk og sørsamisk klassifiseres som alvorlig truede språk, og selv om nordsamisk står sterkere enn de to andre språkene, er også det ansett som et truet språk.
Det finnes enda flere samiske språk, og alle er enten på randen av utryddelse eller snakkes kun av et fåtall mennesker. I Norge er det snakk om skoltesamisk og pitesamisk, mens i Sverige er det unesamisk, i Finland er det enaresamisk, og det gjelder kildinsamisk i Russland.
Alt dette innebærer at det samiske språket består av et stort mangfold, på tross av den overhengende trusselen om utryddelse. I løpet av de siste tiårene har også stadig flere tatt grep for å styrke og beholde de ulike språkene. Det gjelder både private aktører og offentlige virksomheter som skoler, sykehus og diverse medier.
Den samiske befolkningen gjennomgikk en lang og intensiv fornorskningsprosess, der målet var å gjøre samene norske. En del av dette arbeidet dreide seg om å lære samene å snakke norsk og å få dem til å legge det samiske bak seg. Dette resulterte i at mange samer følte det var skambelagt å snakke samisk, noe som igjen har ført til at norsk er et av de største språkene samene i Norge snakker i dag. Det er rett og slett stor variasjon når det kommer til mulighet og evne til å snakke samisk.
Som vi nå har sett, har den samiske befolkningen et stort språklig mangfold, og det er uklart om det er mulig å snakke om én samisk kultur. Jo da, på den ene siden finnes det nok en samlende tanke om samisk kultur – at den er på en spesiell måte – både blant samer og ikke-samer. På den andre siden er det faktum at ulike samer lever på ulike vis. Samene har ikke bare ulike språk, men de bor på forskjellige steder og har varierende kulturtrekk. Her kan vi trekke fram det yrkesmessige mangfoldet, som også kan si noe om bosettingsmønsteret.
En økende andel samer bor i dag i byer, tettsteder eller større bygder. På disse stedene har folk, av åpenbare årsaker, andre levebrød enn det vi hører oftest om, nemlig reindrift. Det er derfor rimelig å anta at samer som bor i tett befolkede områder, også jobber innenfor flere forskjellige næringer. Samer har yrker som lærer, advokat, lege, butikkmedarbeider, IT-konsulent, snekker, sykepleier og så videre. I tillegg er flere studenter på Norges mange høyskoler og universiteter.
Som de fleste medlemmer av urfolk verden over, bor altså stadig flere samer i urbane strøk. Vi har ikke klare tall over situasjonen i Norge, men det er tydelig at byer som Alta, Oslo, Trondheim og Tromsø er byer stadig flere samer flytter til, enten for å studere eller for å bosette seg. Sånn sett er disse byene som viktige samebyer å regne. Utdanning og jobbmuligheter bidrar til urbaniseringen. I tillegg blir byene en viktig arena der en mangeartet samisk befolkning kan samles for drive med politikk, forskning og andre former for organisering.
Vi har tidligere vært inne på at reindrifta er et viktig samisk kultursymbol. Reindrifta har vært viktig i de samiske innlandsområdene, men den samiske befolkningen består også av et stort antall mennesker som bor og virker på kysten: sjøsamene.
Selv om sjøsamene i stor grad har gått fra primærnæringer til sekundær- og tertiærnæringer, har de tradisjonelt livnært seg på fiske, fangst og jordbruk. Den sjøsamiske bosetningen strekker seg langs en stor del norskekysten – fra Finnmark og til Trøndelag.
I den sjøsamiske befolkningen er norsk ofte det rådende språket. Fornorskningsprosessen fikk store konsekvenser for sjøsamene. Mange la fra seg den samiske identiteten, noe som resulterte i at det samiske språket, klesdrakter og lignende ikke ble overlevert til yngre generasjoner. Av den grunn snakker mange sjøsamer norsk og ikke samisk i dag, og de sjøsamiske samfunnene har vært preget av norske kulturuttrykk framfor samiske.
På grunn av fornorskningen, som kommuniserte at det samiske ikke var godt nok, har noen sjøsamiske områder til og med hatt et svært negativt ladet og nedlatende syn på det samiske. I løpet av de siste tiårene har det likevel skjedd en kulturell revitalisering. Stadig flere sjøsamer har funnet tilbake til den samiske identiteten og har blant annet lært seg språket. Områder som på grunn av fornorskningsprosessen har identifisert seg som norske, har nå anerkjent samisk tilstedeværelse og derfor lagt til rette for overlevelse og bruk av samiske språk og kultur. Flere områder har for eksempel tospråklige skilt (norsk og samisk), tilbyr samisk som fag på skolen og legger til rette for markeringer av samenes nasjonaldag 6. februar.
I tillegg har den kulturelle revitaliseringen ført til at samene har en stolthet over sitt eget etniske og kulturelle opphav. De er ikke lenger redde for å vise sin samiske identitet, noe som lenge preget sjøsamiske områder. Stoltheten har ført til i at mange sjøsamer ønsker å kommunisere sin etniske identitet, blant annet ved å skaffe seg kofte. Dette plagget ble tatt ut av bruk mot slutten av 1800-tallet i flere sjøsamiske områder.