Visjonslitteratur fantes allerede i antikken, men i Europa var den ikke særlig utbredt før middelalderen. Renessansedikterne hentet ofte motivene sine fra den greske og romerske antikken. Det er altså ikke uten grunn at Dantes medvandrer på reisa gjennom dødsriket i påska år 1300 er Vergil, han som skreiv det romerske nasjonaleposet Æneiden over tusen år tidligere.
På vandringa si gjennom dødsriket blir Dante og Vergil vitner til de pinslene som synderne blir utsatt for i helvetet og skjærsilden, alt utmålt etter hvilke synder de har begått. Vandringa ender ved inngangen til i paradis. Men her må Dante og Vergil skille lag. Bare den kristne Dante kan tre inn, godt hjulpet av sin avdøde, elskede Beatrice og jomfru Maria.
I den katolske kirkelæra var skjærsilden et mellomstadium der mennesket kunne bli renset for sine synder gjennom botsøvelser. I Dantes framstilling er oppstigninga gjennom skjærsilden delt i sju terrasser. På hver terrasse utføres en botsøvelse for ei av de sju dødssyndene: hovmod, misunnelse, vrede, latskap, griskhet, glupskhet og utukt.
Formaning til gudfryktighet
Diktverket kan leses som en allegori, ei billedlig framstilling av menneskesjelens vandring fra et syndig jordeliv til den til sist får nåde hos Gud. Formålet med den kristne visjonslitteraturen var gjerne å omvende folk og få dem til å leve et gudfryktig liv. Mange av visjonene inneholdt utførlige og til dels groteske skildringer av pinslene som sjelene i helvetet måtte gjennomgå.
Nordiske visjonsdikt
Forfatteren av det norske visjonsdiktet Draumkvedet kjente nok til denne typen fortellinger, men i Draumkvedet er tonen mer menneskelig og forsonende. Samme tematikk som i Draumkvedet finner vi også i Edda-diktet «Solarljod». I «Solarljod» forteller faren sønnen sin om opplevelsene sine i dødsriket, og formaner ham om å leve et rettskaffent liv.