Når elevene begynner på TIP, er de ferdige med ungdomsskolen. Elevene er ute av den skolepliktige alder. Hvordan møter de den nye situasjonen?
Hva kan du som kontaktlærer bidra med?
Jeg opplevde skrekken, som mange andre har gjort, den dagen det plutselig stod 14 ungdommer foran meg på verkstedgulvet, 14 ungdommer som hadde hørt rektor snakke før de ble ropt opp og møtte meg for første gang.
Jeg tenkte mest at tiden måtte gå fort. Hvorfor tenkte jeg det? Jeg tenkte at jeg så forventninger i disse 14 blikkene. Hva forventet de? Hva tenkte de? Hva tenkte han som hadde fått 160 anmerkninger siste året på ungdomsskolen, hva tenkte han som hadde møtt til første skoledag med hettegenser og T-skjorte? En T-skjorte der ordet «FUCK» lyste opp brystet i hvitt mot sort bakgrunn. Under hetta konkurrerte øreklokkene om plassen med capsen.
Hva tenkte han som stod som limt fast til gulvet ved døra og så skyldig ut? Hva han kunne være skyldig i, visste ikke jeg. En sa hva han tenkte, han ville vite når det var pause. En bare så på meg med hendene i lomma. Da han tok dem opp, var de skitne av tidligere tiders oljesøl som verken Zalo eller LUX fikk bukt med. Ved siden av stod han med mopedhjelmen og smilte.
Hva tenkte han med gullenker og solbriller i august-regnet? Verneskoens rake motsetning helt nederst på gutten var blanke, spisse og sannsynligvis like vonde å gå i som de trange buksene. Hva tenkte jenta med det lange håret? Hun sto presis i den retningen der gutta lot som de ikke glodde. Hva tenkte han som ikke var der? Han som ikke hadde kommet til den første dagen. Hva tenkte de jeg ikke la merke til?
Det de hadde til felles, var at de var forskjellige. Jeg tenkte: De skal danne et klassemiljø, de skal danne et læringsmiljø. De skal være venner eller uvenner. De skal bli mekanikere. De skal ikke bruke snus. Ikke skal de røyke heller. Om alt går vel, har de et fagbrev om fire år. Da skal de være pålitelige medarbeidere som skal ha betaling for det de gjør. Nå skal de begynne på videregående opplæring.
Hvor ble det forresten av forventningene?
Uten forhåpning om at de skal huske beskjeder om vaktmestere og passord for å logge inn på skolesystemene, hvor toalettene er, navnet på rektor og hvordan de skal finne fram til skolereglementet på hjemmesiden, når bussen går og hvilket klasserom de skal møte i dagen etter, dannes vissheten om at denne dagen og denne timen, dette minuttet er ett av de øyeblikkene som tydeligst fargelegger elevenes minne.
Hva skal jeg gjøre som fargelegger denne dagen? Jeg har gått PPU, men dette var jeg ikke forberedt på. Noen av mine nye kolleger gav meg det beste av sine erfaringer, lærere som har møtt elever før. Disse «one-linere» fra årets opplevelser den første dagen på TIP i Akershus, ligner slike anekdoter som var meg til hjelp.
Til lesning for interesserte: Her er noen tanker fra enkelte lærere i Akershus som sier noe om det første møtet med nye elever.
De stod der på gulvet, og jeg tenkte: Hvem er disse elevene? De er i hvert fall ikke mekanikere. Da gikk det opp for meg at elevene egentlig er tiendeklassinger som har hatt sommerferie. (Ulf Scott Hagen: Jessheim VGS)
Mange av elevene som kommer hit, har mange års erfaring i å føle seg dumme. For å kunne endre denne følelsen tar jeg meg tid og lar elevene starte med svært enkle oppgaver, for dermed å få en pause fra de ubehagelige situasjonene. (Per Erik Holtet: Jessheim VGS)
De lysna opp da jeg sa: Kjøp verktøy i dag, for i morgen skal vi begynne å skru. (Rune Kopperud: Ås VGS)
Reglene skal ikke være en forventning om at de kommer til å gjøre noe galt, og at det er viktig at de kjenner konsekvensene. En arbeidsgruppe jeg deltok i en gang, kuttet ned hele greia med regler. Vi kom fram til at hvis elevene kommer når de skal, gjør så godt de kan og oppfører seg som folk, representerer det de forventningene vi diskuterte. (Ulf Scott Hagen: Jessheim VGS)
Jeg sa fra til elevene første dagen at de ikke får anmerkning for sånt småtteri som å glemme ei bok eller ha feil bok den første uka. Da stirra de bare først, men så spurte noen om det ville bli anmerkning neste uke. Da sier jeg at det blir det. (Svein Halvor Myhrvold: Ås VGS)
– De ble litt rettere i ryggen da de fikk på seg den jakka med teksten «TIP» på ryggen. Det var ikke for mye stivelse i jakka, så det var ikke derfor ryggen ble rak. Det som gjelder, er å få tak i de klærne så tidlig som mulig. (Lærer: Akershus)
– Jeg krever fra dag én at de ikke skal sitte i verkstedet. For elevene er dette slitsomt, og jeg blir ofte upopulær. Det går over når de skjønner at jeg er der for dem og forsvarer deres rettigheter enda mer – vanligvis mister jeg ikke en eneste elev. (Per Erik Holtet: Jessheim VGS).
Jeg hadde sett i mappa at en av elevene fikk anfall av prøver. Jeg ba ham om å måle en diameter i den første dreiebenk-øvelsen. Han visste det ikke, men det var en prøve. (Per Erik Holtet: Jessheim VGS)
Det ble så mye å gå igjennom første dagen, at det var bedre å kjøpe is og prate om el-biler. De finner tidsnok ut av hvor do og rektor er. (Lærer: Akershus).
Hvis jeg skal behandle dem likt, så må jeg gjøre mye ulikt. Det er resultatet som skal være likt, ikke behandlingen. (Per Erik Holtet: Jessheim VGS).
Jeg kommer alltid først inn og er først til å legge mobilen i mobilhotellet. Da er det noe vi gjør, og ikke noe de gjør. Slik har jeg unngått mange diskusjoner. (Svein Halvor Myhrvold: Ås VGS).
Livet som lærer ble mye lettere den dagen jeg skjønte at de skulle rydde etter seg i stedet for å rydde etter bare seg. En klasse består av de som går i den. Det er først når de kaller seg «vi», at de går i samme klasse. De skjønner det etter hvert. (Ulf Scott Hagen: Jessheim VGS)
Det blir en mye bedre klasse om en lar elevene få tid til å få bli godt kjent med hverandre, før de får kjennskap til hverandres kunnskapsnivå. (Per Erik Holtet: Jessheim VGS)
Dere skal ha karakterer til slutt, men vanlige prøver blir det lite av. Nå skal vi ha en rolig og sosial start, for her er det ikke én enkelt elev som skal vinne. (Per Erik Holtet: Jessheim VGS)