Å overleve som art
Individene kjemper om mat og territorium, vandrer over store strekninger og tar i bruk mange ulike atferdsmønstre for å klare seg fra dag til dag. Det er imidlertid bare gjennom å få avkom at arten kan overleve.
Generelt sett er det slik at arter som investerer mye energi i å produsere mange kjønnsceller og få et stort antall unger, viser liten eller ingen omsorg for avkommet. Fisk som gyter i de frie vannmassene, er et godt eksempel på dette. Arter som produserer få kjønnsceller og får få unger, slik som aper, mennesker og elefanter, investerer på sin side desto mer tid og energi i omsorg og yngelpleie.
Et mangfold av formeringsmønstre
Vi vet ikke hvor mange dyrearter det finnes på jorda. Et sted mellom 3 og 30 millioner er en realistisk antakelse. Hver art har sin nisje i naturen, og artene konkurrerer hele tiden med hverandre. Som en naturlig del av livets utvikling dør noen arter ut, og nye arter oppstår.
Når mange arter deltar i kampen for å overleve, vil det utvikle seg spesialtilpasninger som gir konkurransemessige fordeler. Dette resulterer i stor variasjon i formeringsstrategier og -sykluser. Formeringsatferden er nesten like variert som antallet arter og er oftest sterkt knyttet til miljøet arten lever i. Kampen for å vinne hunnens gunst og retten til å formere seg kan være så intens at noen individer dør.
Parasittiske arter som bendelorm og malaria utnytter andre organismer for å fullføre formeringssyklusen sin.
Noen arter går til det helt ekstreme for å lykkes med formeringen. Et slikt eksempel er 17-års-sikadene fra Nord-Amerika.
Sikader fra slekten Magicicada er utbredt i det østlige Nord-Amerika. Tre av de sju artene har en livssyklus på hele 17 år! (Hos de resterende fire artene er livssyklusen «bare» 13 år).
I mesteparten av livssyklusen holder unge, ikke fullt utviklede sikader (nymfer) til under jorda, der de lever av plantesaft fra røtter til løvtrær. Etter 17 år svermer de til overflaten i et nærmest ufattelig antall (opptil 375 000 per mål).
Nymfene kryper opp i trærne der de vokser, gjennomgår et skallskifte og utvikles til voksne individer i løpet av seks dager. Hannene «synger» en paringssang ved å vibrere spesielle membraner på bakkroppen. Dette tiltrekker svermer av hunner som hannene parer seg med.
Etter paringen lager hunnen V-formede groper i barken på trærne og legger opptil 600 egg, 20 i hver grop. De voksne individene dør når formeringsritualet er over, men eggene klekkes etter seks til ti uker, og de nyfødte nymfene faller til bakken der de graver seg ned.
Nå ser ingen sikadene igjen før om 17 år når formeringssyklusen starter på nytt.
Fra vann til land
Med få unntak formerer alle dyr seg kjønnet i løpet av livssyklusen sin. Da blir det genetiske materialet fra hannen og hunnen blandet i en befruktet eggcelle. Livet på jorda startet i havet, men har gradvis utviklet seg, og mange livsformer er tilpasset miljøforholdene på land. Dette gjenspeiler seg i måten dyrene formerer seg på.
Mange arter som lever i vann, gyter direkte i de frie vannmassene. Eggcellene befruktes her og zygoten som dannes, utvikler seg til en frittsvømmende larve som lever og utvikler seg videre i vann.
Noen landlevende dyr, slik som amfibier, vender tilbake til vann for å gyte. Eggene befruktes og utvikler seg i vann. Larven som dannes fra zygoten, holder også til i vann, men utvikler seg gradvis til et voksent individ som til slutt kryper opp på land og lever mesteparten av sitt liv der.
Hos arter som har frigjort seg helt fra et liv i vann, slik som krypdyr og fugler, har det livsviktige behovet for fuktighet omkring fosteret blitt ivaretatt ved å utvikle egg med skall. Noen ganske få primitive pattedyr legger også egg, men hos de aller fleste pattedyrene utvikles avkommet innvendig hos hunnen, i en livmor, der fosteret svømmer i fostervann. Når vår egen art er på fosterstadiet, bader vi i fostervann med samme saltholdighet som urhavene på jorda hadde. Dette minner oss om vår evolusjonære fortid i havet.