Religionskritikk

Religion er omdiskutert. I Vesten er det utviklet en kraftfull kritikk av religioner. Samtidig har de fleste mennesker i verden en tro som oppleves viktig for dem. Kritikk kan komme innenfra, fra de troende selv, eller det kan være filosofiske og vitenskapelige perspektiver som begrunner kritikken (utenfraperspektiv).

Vi finner eksempler på religionskritikk allerede i oldtiden. Kritikken var vanligvis konkret og kritiserte bestemte forestillinger. Den kom sjelden som en radikal avvisning av religion. Først med opplysningstiden ble det utviklet en prinsipiell og generell kritikk av religion som fenomen.

Religionskritikk kan ha et filosofisk og livssynsbasert grunnlag, som forutsetter et bestemt ståsted for kritikken. Religionskritikk kan også være basert på et mer allment grunnlag, for eksempel kritikk av religiøse forestillinger som bryter med anerkjent forskning eller med sentrale verdier og moralske vurderinger som et samfunn står bak.

Tre kritiske perspektiver:

• illusjonistiske teorier om religion
• moralsk kritikk
• rensende kritikk innenfra

Illusjonistiske teorier om religion oppfatter religion som noe som bør avsløres. Religion er en illusjon. Thomas Hobbes (1651) er en god representant for denne kritikken. Han uttalte at det er uvitenhet og frykt som har skapt gudene, og tyranner har kunnet bruke en illusjon for å holde folket i trelldom.

Også den moderne religionskritikken på 1800- og tidlig 1900-tall bygger videre på en illusjonistisk religionsteori. Filosofen Ludwig Feuerbach hevdet at mennesket har skapt Gud i sitt eget bilde, og at Gud er en projeksjon av menneskets gode egenskaper. Han mente også at tragisk nok beundrer mennesket disse egenskapene hos Gud i stedet for hos seg selv. Feuerbachs teori ble tatt opp av den politiske filosofen Karl Marx, som kalte religion et sløvende opium som hindret folkets frigjøring. Denne varianten knytter religionskritikk tett sammen med en revolusjonær holdning.

Den østerrikske legen Sigmund Freud forklarer religionen psykologisk, og sier at Gud er en projeksjon av en autoritær farsfigur som mennesket må frigjøres fra for å leve et sunt liv.

Også nyateister som Richard Dawkins oppfatter religion som en livsfarlig illusjon. Med nyateismen blir vitenskapelig kritikk av religion viktig for å begrunne den illusjonistiske religionsteorien. Han hevdet at religion er forfeilet vitenskap som bør erstattes av vitenskapelig erkjennelse.

Former for religion kan være konfliktskapende og gi grunnlag for irrasjonell fanatisme. En viktig del av religionskritikken handler om moralsk kritikk av idéer og praksiser i religioner. Slik kritikk kan basere seg på samfunnets verdi- og normgrunnlag, eller på kritikerens egen moralske overbevisning.

Moralsk religionskritikk har en lang historie. Det finnes noen eksempler allerede i antikken. Også profetene i Det gamle testamentet tok et oppgjør med religiøsitet som hadde glemt at Gud bryr seg om rettferdighet. Den klassiske religionskritikken med Marx i spissen tar et liknende oppgjør med hvordan religion brukes som middel for undertrykking.

I vår tid har oppgjøret med religiøst begrunnet vold blitt sentralt. Konservative og autoritære religionsformer som praktiserer legitimert kvinneundertrykking og negativitet overfor seksuelle minoriteter, har kommet i et kritisk søkelys.

Moralsk kritikk kan også gå på selve gudsbildet i religionene og på religionsformer som truer folks selvstendighet, frihet og mulighet til sosial og politisk framgang. I artikkelen "Stephen Fry kaller Gud en 'ond, lunefull, monstrøs galning' " i The Guardian kan du lese om Frys kritikk av det kristne gudsbildet da han ble intervjuet på irsk tv.

Kritikk av religion kan bygge på en idé om at det fins en idealreligion eller en mulighet til å forbedre en religion. For Luther var samtidens katolisisme gjennomsyret av ubibelske tradisjoner og forestillinger. En dyp reformasjon måtte til, ifølge Luther, for å få fram kristendommens egentlige kjerne. Kristendommen måtte renses for alt som ikke hadde støtte i Bibelen.

For flere av opplysningsfilosofene fantes det en fornuftig religion som også var den sanne religionen. Kristendommen i deres samtid lå langt unna den ideale religionen.

Den sentrale opplysningsfilosofen Kant var enig i at man kunne finne en ren religion innenfor fornuftens grenser. Men Kant avviste muligheten for en teoretisk erkjennelse av Guds eksistens og muligheten for gudsbevis. Tro og vitenskap måtte ikke blandes sammen. Han argumenterte likevel for tro på Gud. Gud er garantien for at moralitet og lykksalighet kan forenes, og dermed forutsetningen for at vi kan handle meningsfullt. Denne argumentasjonen blir kalt for Kants praktiske gudspostulat.

I dag handler religionskritikk mer om hvordan religion kan være velfungerende i samfunnet. Det vil også handle om evnen til åpenhet og toleranse overfor andres ståsted og det å kunne være selvkritisk. En religion på moderne premisser innebærer at religion handler om behovene til individene, og ikke om statlige anliggender.

Religionskritikk er også viktig for religionens egen del, for religionens status og evne til å fungere konstruktivt, og for å kunne oppnå anerkjennelse i samfunnet. Den skaper en mulighet for å ha et analytisk og kritisk forhold til egne tradisjoner.