Filmer og podkaster om kristendommen

Y: Yuhashinee

I: Intervjuer (Marthe Sveberg)

AK: Ann Kristin

I: Yuhashinee er 20 år gammel og hindu, med Shiva som hovedgud.

Y: Jeg snakker med Gud hver dag og har opplevd at Gud har hjulpet meg ut av mange vanskelige situasjoner.

I: Ann Kristin er 43 år og medlem av Den norske kirke.

AK: Jeg opplever Gud som en usynlig virkelighet, som jeg har med meg.

I: Hva innebærer det å ha en annen virkelighet å forholde seg til, hva betyr det å være religiøs, sånn i hverdagen?

I: Kan du få kontakt med Gud?

AK: Ja, jeg tror det. Det høres ofte rart ut for dem som ikke opplever at de får kontakt med Gud. Og det er ikke sånn at jeg går rundt i verden og har en sånn kontinuerlig ..., ja, som å ha på Facetime eller mobil, og liksom hele veien har en pågående kontakt. Men, jeg tror at Gud er der hele tiden, sånn at det er en opplevelse, og at det er en usynlig virkelighet som er en slags del av livet mitt.

I: Du har med deg en slags kjærlighet når du går rundt i verden, og det er den du møter verden i, på et vis?

AK: Altså, det et slags fundament, et slags grunnlag i livet, som er en slik fin ting, en god erfaring. Noen ganger kjenner jeg det tydelig og tenker over det: "Wow, jeg er meg, faktisk. Jeg er elsket og anerkjent og villet: Jeg er en ønsket skapning av Gud." Det er en sånn fin ting, og det kan være en overveldende og sterk opplevelse av og til. Men stort sett er det et slags trygt gulv i livet.

Y: Jeg tenker at Gud er en kraft som er inni meg, og i alle andre. Så når jeg snakker med meg selv, så tenker jeg at jeg snakker til Gud, som er inni meg. Og da får jeg mot – og kraften til å gjøre alt i hverdagen.

I: Har du snakket med Gud i dag?

Y. Hehe, ja, det har jeg. Jeg pleier å snakke til Gud uansett hva jeg skal gjøre, før jeg skal gjøre ting. I hvert fall når jeg skal gjøre noe nytt. Det her er jo veldig nytt for meg, så da har jeg bedt til Gud før jeg kom hit og mens jeg satt der ute.

I: Å, det liker jeg så godt; at du og Gud har snakket om denne podkasten her i dag! Det er så fint. Hvordan snakker du, hva gjør du da?

Y: Nei, da bare sier jeg: "Gud, jeg skal gjøre dette, og da må du hjelpe meg med å gjøre det riktige og gi meg styrken til å komme meg over det."

I: Opplever du at du får svar?

Y: Jeg får i hvert fall et svar i form av at jeg får mot til å gjøre ting. Jeg føler meg sterkere, jeg føler at jeg har noen som er ved siden av meg. Og da når vi ber, så pleier man først å be til seg selv, sånn: "Gud, du må hjelpe meg med det her, du må velsigne meg, gi meg mot, og styrke til å utføre ting." Og så går man gjerne over til familie og nære slektninger: "Du må velsigne min familie, vi må være sterke sammen", for eksempel. Og så går man gjerne ut i samfunnet, og til slutt hele verden. For du tenker at: "Jeg er en del av familien min, familien min er en del av samfunnet, og vårt samfunn er en del av hele verden." Så alt henger jo sammen – hvis verden går igjennom noe dumt – så vil det på en måte påvirke meg som et individ også. Så da sier man: "Ja, det må være fred på jord, hjelp alle mennesker med å utføre handlingene de trenger hjelp med", og så videre.

I: Hva er det som er det viktigste i den kontakten for deg?

Y: Det er ikke alltid man kan snakke om alt med en ekte person på en måte, fordi man tenker: "Ok, hva er det den personen tenker om det?" eller noe sånn. Men når du har en inni deg på en måte, en gud, som du snakker konstant til, så får du på en måte ut alt det du har på hjertet og i tankene. Og samtidig så er det ingen som kan dømme deg, du får bare hjelp og styrke. "Ok, da har jeg sagt det", ok, da føler jeg meg litt sterkere, og at jeg har noen som kan hjelpe meg’.

I: Ann Kristin, kontakten med Gud kan beskrives som en opplevelse av å være elsket, sier du, er det noe du kan gjøre for å kjenne ekstra på den kontakten?

AK: Jeg tenker at stillhet, det å liksom falle til ro og bli stille; det er et sjakktrekk. Fordi hvis jeg sitter på mobilen og surfer og sjekker ting, så er jeg opptatt av det. Da er det ikke stille inni meg, og det må nok jeg være for å kunne føle det, oppleve det.

I: Jeg har ikke opplevd den kontakten som du beskriver, og jeg synes jo at det høres utrolig fint ut, liksom jeg vil også ha dette her. Jeg vil også ha det synet på verden, jeg vil også ha den grunnmuren inni meg, men samtidig så føles det nesten litt sånn: Jeg kunne ønske at jeg hadde blå øyne, men det har jeg ikke.

AK: Jeg tenker at du er en av mange som har det sånn. Jeg kan godt forstå hvordan det er å ha det sånn. Gud er en usynlig og ukjent gud for mange, og samtidig så synes jeg det er utrolig kult sagt – sånn som en som heter Paulus – han var en gang i Athen og snakket med Athenerne som møttes oppe på en plass som heter Areopagos, oppe på Akropolis, der oppe på en haug. Der var det noen som hadde satt opp et alter hvor det stod: "Til en ukjent gud". De hadde så mange guder, og så hadde de også et alter for en ukjent gud. Og så sa Paulus at "det er Han jeg snakker om", og "Gud er ikke langt borte fra én eneste en av oss, for det er i Han vi lever, og rører oss, og er til", sier han. Denne guden omgir oss alle, og hvis jeg tror det da, så tenker jeg at Gud er tilgjengelig for alle. Og en kan søke Gud, en kan prøve å få kontakt med Gud på ulike måter. En kan enten oppsøke steder eller miljøer der det er andre folk som gjør det, eller man kan lese bøker, men jeg tror nok mest av alt det handler om et slags ønske, da. Jeg tror jo at Gud er der hele tiden, og jeg tror at, uten at jeg vet hvordan det er for deg, så tenker jeg at Gud er som en mor som står usynlig der og venter med åpne armer. Og da er det på en måte ikke noe annet å gjøre, enn å gå imot de åpne armene. Og det kaller vi kristne for nåde. Det er Gud som venter, som er kjærlighet, den ytterste kjærligheten, den ytterste aksepten av oss mennesker; venter på oss.

I: Er det mulig å trene opp evnen til å få kontakt med Gud, eller er det bare sånn at om man kan være åpne for det, så er Gud der? Hva tenker du om det?

Y: Vi i hinduismen sier at Gud er i alt og alle, så hvis en er åpen for det, så vil jeg tenke at da vil man skjønne hva den andre mener. For eksempel: For andre kan de tenke at jeg snakker med Gud når jeg er på vei til ting, at det kan være rart, at du bare snakker med deg selv. Men det handler jo om tanker og hva en selv tror – så hvis jeg tror at jeg snakker til Gud – så tenker jeg jo at jeg gjør det. Hvis den andre personen, eller hvis noen andre også tenker det samme, "ok greit, nå skal jeg snakke med Gud" og faktisk snakker, så vil det være det samme. Det er ikke noe man kan trene seg opp til: Man trenger ikke bli noe bedre for å snakke med Gud, du er deg selv, og Gud godkjenner deg som den du er.

I: Så hvis jeg tenkte at: Nå vil jeg det, så kunne jeg gjøre det? Og så kunne jeg på en måte få snakke med din gud?

Y: Jaja, man trenger ikke noe spesielt språk eller noe sånt. Gud, som er over alt sammen, er over språket også, han skjønner alt det du sier. Det er din tanke som gjelder.

I: Er det noe spesielt du kan gjøre, for at den praten skal komme tydeligere i gang, på et vis?

Y: Mhm, det man sier at Gud liker, er når jeg hengir meg selv til Gud. Det er sånn at jeg bare: "Jeg er din", på en måte. "Bare hjelp meg, jeg er som ditt barn, jeg trenger din hjelp". Og jeg bare gir meg, som om jeg legger meg flat, til Gud. Så føler jeg at da vil han gjøre alt for å hjelpe deg, for jeg bare tenker at alt er i hans hender, på en måte. Og jeg kan gjøre noe smått som å gi ham ofringer, gi han det han liker – for eksempel blomster eller litt mat, eller noe sånt. Og Gud er jo egentlig overalt, han trenger jo egentlig ingenting, men jeg bare gjør det, sånn at jeg skal føle meg lykkelig, som at jeg skal takke ham da, på en måte. Den beste ofringen noensinne, er jo deg selv egentlig. Som når jeg gir mitt hjerte til han, så er det mer enn nok for ham egentlig. Men man kan gjøre andre ting også.

I: Du er med i Bhakti-bevegelsen, hva betyr det?

Y: I Bhakti-bevegelsen så er det en vei mot frelse for å oppnå Gud. Og da er det "hengivenhetens vei". Det er en av de tre veiene for å oppnå frelse. Denne veien er slik at du kan forestille deg Gud på den måten du vil: Jeg kan forestille meg ham som barnet mitt, der er det for eksempel Krishna- bevegelsen som kommer inn. Eller som min forelder, min bestevenn, venninne, eller den jeg måtte trenge, der og da.

I: Jeg forbinder kanskje hinduismen også med meditasjon, har det noe med de veiene å gjøre også?

Y: Ja, det er på en måte en annen vei: "Kunnskapens vei" kommer det inn under. Og når vi sier at Gud er i alle og alle andre, så tenker vi jo at Gud er i deg også, og når du går inn i deg selv og finner ut hvem du faktisk er, så finner du samtidig ut hvem Gud egentlig er. Og det er da meditasjon kommer inn. Meditasjon handler om at du går inn i deg selv og leter etter hvem du faktisk er. Jeg er Yuhashinee, jeg er en kvinne, men hvem er jeg egentlig?

I: Sånn som i dag da, at du får hjelp med å være her, gjør da den opplevelsen du har når du er her – er det på en måte et bevis på at du har rett, på at du er på rett vei?

Y: Ja, det jeg ba om var: "Gud, du må komme inn i meg og snakke for meg", og da føler jeg noen ganger at jeg ikke tenker over hva jeg sier. Tankene faller på plass sammen, og jeg klarer å svare noe fornuftig. Så da tenker jeg: "Ok greit, da har Gud hjulpet meg på en måte."

I: Når man leser om religioner, så kan man jo noen ganger få en oppfatning av at religion først og fremst er en institusjon med faste ritualer og regler egentlig. Men for deg personlig, handler religiøsiteten mest om følelser og opplevelser på innsiden, eller er det disse ytre tingene som er viktigst?

Y: Nei, for meg vil jeg si at religion handler om følelser og ens personlige erfaringer, og hva man selv tenker. I hinduismen så har man egentlig ikke noen klare regler på hva du må være eller hva du skal gjøre. Men vi har alternativer hvor du kan velge selv hva du vil følge. Vi har "dette bør du gjøre", "dette kan du gjøre", det er mer slik det står skrevet i hinduismen. "Du bør ikke drikke alkohol" for eksempel, eller "Du bør ikke skade andre". Fordi, for eksempel med karma: Det er her alt kommer inn. Det du gjør mot andre, vil du få tilbake, uansett hva du gjør. Du kan gjøre noe godt, det får du tilbake. Du kan gjøre noe vondt, og da får du det tilbake.

AK: Det du stiller opp mot hverandre, det er enten de ytre ritualer eller det indre livet da, det som på en måte foregår på innsiden. Og da er det – det som foregår på innsiden. Det er på en måte ulike lag da kanskje, av følelser. Det som man kanskje kan kalle for erkjennelse. Og noe som ligger dypt og noe som du – et fundament – du tror på og forholder deg til. Sikkert fordi at jeg er i den lutherske tradisjon, så tenker jeg at den erkjennelsen og den troen og mitt personlige forhold til Gud, det er det sentrale. Samtidig så oppdager min lutherske tradisjon stadig mer at ritualer og praksis ikke var så oppskrytt som en har ofte har trodd. Man har tenkt at "Det trenger vi ikke, nei, vi er fri", og "Vi kan bare gjøre det som vi føler", og vi har ikke plikt til å verken be så og så mange ganger om dagen, eller plikt til å gå i kirka, det kan vi gjøre når vi vil. Mange har merka at: "Nei, vi trenger en slags rutine." Det er jo noe som funker, noe folk i hele samfunnet liksom oppdager. Vi oppdager at kroppen er viktig, vi oppdager at rutiner er viktige. Det er fint å liksom praktisere ett eller annet som gir oss noe. Og det oppdager lutherske kristne òg. Og det har gjort at vi stadig har blitt mer opptatt av for eksempel tidsbestemte bønner, å be flere ganger om dagen, faste bønner. Bordbønn, å gå til gudstjeneste, liksom gjøre forskjellige ting. Og selvfølgelig er det å praktisere ulike ting – det å være opptatt av verden da, litt sånn aktivist. Det å være opptatt av miljøet, være opptatt av fattigdom. Sånne ting er òg en del av det. Altså det er ikke sånne konkrete små ritualer, men det handler på en måte om handlinger i verden.

I: Hvordan hadde det vært med et liv uten Gud?

Y: For meg så hadde det vært tomt. Jeg har i hele mitt liv hatt Gud i tankene mine på en måte, og jeg har alltid trodd på Gud. Og når jeg plutselig ikke skal gjøre det, så ... Det er ikke noe jeg kan klare, på en måte. Jeg kommer til å gjøre det automatisk. Det å snakke til Gud, eller det å be til Gud, det gjør jeg automatisk nå. Jeg tenker ikke over at jeg snakker til Gud når jeg gjør det lenger, det bare faller meg automatisk inn. Så et liv uten Gud hadde vært veldig rart for meg, veldig tomt, og jeg kan egentlig ikke forklare eller beskrive det.