Karl Ove Knausgård: Min kamp

Karl Ove Knausgård og kampen for fiksjonen

Karl Ove Knausgård (1968-) debuterte i 1998 med romanen Ute av verden. For denne boka fikk han som første debutant noensinne den prestisjetunge Kritikerprisen. Seks år seinere kom romanen En tid for alt.

I romanprosjektet Min kamp (2009–2011) gjenforteller Knausgård mange av historiene fra de tidligere romanene sine. Men hovedkarakteren Henrik Vankel er nå erstatta av romankarakteren Karl Ove Knausgård, og historiene om han settes inn i en biografisk kontekst – forfatteren Karl Ove Knausgårds livshistorie.

Gjentakelsene bidrar til å problematisere både virkelighetsperspektivet og sannhetsgraden av tekstene hans. Når de ulike gjenfortellingene ofte er litt forskjellige, blir minnene og fortida frigjort fra virkeligheten. Historiene trer fram som det de er, nemlig Karl Oves fortellinger om fortida.

Min kamp

Min kamp bind 1 til 6 er en beretning om Karl Ove Knausgårds liv fram til 2011 – altså et forløp på 42 år. Han skriver om oppveksten sin på Sørlandet, om studietida, A4-familielivet sitt med kone og barn i Malmö i Sverige, og hvordan han opplevde å miste faren sin under tragiske omstendigheter.

Forholdet til faren beskrives som kaldt og preget av avstand, angst og frykt. Men farens død vekker også varme følelser i Knausgård for en far han på mange måter frykta – og hata. Denne dobbeltheten og følelsesmessige ambivalensen kommer til å prege de neste binda også.

Som fordypning kan du se intervjuet med Karl Ove Knausgård i Bokprogrammet på NRK under. Programmet varer i 30 minutter. Du kan velge å se hele innslaget, eller deler av det.

Detaljrik impresjonisme

Enkelte kritikere har sammenlikna Knausgårds skrivestil med barokkens idealer om detaljrikdom – alt skal skildres så detaljert og nøyaktig som mulig. I Min Kamp er det lange beskrivelser av hvordan Karl Ove vasker opp, lager middag, trakter kaffe eller opplever et barneselskap. Detaljrikdommen er stor, og selv om det ikke skjer så mye, driver språket og fortelleteknikken historia framover.

Skrivestilen til Knausgård kan også sammenliknes med impresjonismen. På mange måter kan vi si at han maler stemninger og inntrykk med språket. I likhet med slik de impresjonistiske malerne tenkte, er det ikke en nøyaktig avbildning av virkeligheten som er interessant i denne litteraturen, men hvilke stemninger og følelser en hendelse vekker.

Denne skrivestilen kan sammenliknes med måten Marcel Proust (1871–1922) skriver på i På sporet av den tapte tid (1913–1927). Som Proust er Knausgård opptatt av hvordan følelser og refleksjoner starter med sansing og opplevelse. Det er ikke tingen i seg selv som er interessant, men følelsen den vekker hos karakteren – og hos leseren.

Inn til den innerste kjernen

Hva er det Karl Ove Knausgård ønsker å formidle i romanprosjektet sitt? Hva er drivkraften bak det litterære prosjektet hans?

Knausgård selv har uttalt at han vil inn til kjernen i mennesket – så langt inn som mulig. For å lykkes med det må han utlevere seg selv og de innerste tankene og følelsene sine – helt ærlig, blottstilt og nådeløst. Gjennom å gå så tett inn på det private og individuelle tematiserer og undersøker romanene samtidig det som er allment menneskelig. Hva er det som driver oss? Hvordan forholder vi oss til andre mennesker? Hvorfor handler vi som vi gjør?

En annen viktig motivasjon for å komme inn "dit" er at Knausgård vil prøve å forstå faren sin – og dermed seg selv – bedre. Hvem var denne skremmende farsfiguren egentlig? Og hvorfor har han selv så mange av de destruktive og negative sidene som han forakta hos faren?

Fortida og nåtida

Romanene til Knausgård problematiserer og undersøker forholdet mellom nåtid og fortid. I En tid for alt (2005) tar han også opp forholdet mellom far og sønn, og om farens dødsfall kan vi lese:

Femten år senere var han død. Og så voldsomme var omstendighetene rundt dødsfallet hans, at han med det ikke bare forandret framtiden vår, men også fortiden. […] En slags kulde har spredd seg ut i den, noe høytidelig som vi ikke visste om mens vi var der, men som nå preger alt som fant sted, selv det mest trivielle og hverdagslige av det vi gjorde. Og det er en urovekkende tanke, at heller ikke fortiden er avsluttet, at også den fortsetter å endre seg, som om det i virkeligheten bare finnes én tid, for alt. (Knausgård, 2005, s. 523)

Den kulda som legger seg over alle minner han har av faren, illustrerer hvordan vi som mennesker hele tida konstruerer vår egen livshistorie og fortelling. Det finnes ikke én fortid, men mange! Fortida er ikke en konkret hendelse eller opplevelse, men ei fortelling om – og en følelse av – hva denne fortida var.

I Min kamp er romankarakteren Karl Oves følelser og tanker omkring faren hele tida prega av hvordan forfatteren Karl Ove Knausgård selv har det her og nå – i den nåtidige skriveprosessen.

Pseudovirkelighet

Knausgårds prosjekt kan også plasseres i en postmoderne medievirkelighet som preges av lek med virkelighet og reality. Tv viser realityserier som Paradise Hotel – serier som tilsynelatende skal gjengi et sant virkelighetsbilde. Spørsmålet blir da om publikum sluker dette som "den sanne virkeligheten" eller om de er bevisst avstanden mellom virkeligheten som framstilles og den "virkelige" virkeligheten.

De nye sjangrene viser alle at vi kan leke med og iscenesette virkeligheten. De sprenger den tradisjonelle sjangerforståelsen og skaper en pseudovirkelighet. Dette er noe den moderne mediebrukeren er godt vant med å forholde seg til – så hvorfor da ikke i en skjønnlitterær sammenheng også?

Å skrive sitt liv

Knausgård skriver seg inn i en tradisjon der forholdet mellom fiksjon og virkelighet problematiseres. Allerede på 1890-tallet hadde forfattere tilknyttet Kristianiabohemen som mål ”å skrive sitt liv”. På 1950-tallet ble Agnar Mykles roman Sangen om den røde rubin (1956) trukket for retten. På 2000-tallet ser vi en sterk tendens til at flere romanforfattere tar utgangspunkt i eller bevisst bruker biografisk materiale i de litterære verka sine.

Romanprosjektet til Knausgård tematiserer på mange måter hva som kan være følgene av at "de store fortellingene er døde", og at vi mennesker er overlatt til oss selv i forsøket på å skape mening i tilværelsen. Hvordan kan vi finne vår egen identitet i et mylder av valgmuligheter? Hvor går grensene for hvor mye vi kan si og skrive om andre mennesker i et forsøk på å forstå oss selv?

Selv hevder Knausgård at han har rett til å formidle historia si, sannheta si – med trykk på si. For å skape seg en identitet er han nødt til å fortelle historia om sitt eget liv. På denne måten konstruerer han sin egen sannhet og sin egen virkelighet.

Men en slik tilnærming koster. Se klippet "Beveget Knausgård forteller om arbeidet med Min Kamp" på NRK.