Modelltekst: Retorisk analyse av kongens tale
Da kongen ønska alle velkomne inn i varmen
Den 1. september 2016 inviterte dronning Sonja og kong Harald 1 500 gjester fra hele landet til hagefest i Slottsparken. Festen var et ledd i markeringa av at de hadde regjert som kongepar i 25 år, og under arrangementet holdt kongen en velkomsttale som raskt ble kjent. Talen har blitt trukket fram som en av de viktigste talene kongen holdt. Hovedbudskapet er at begrepet "nordmenn" rommer mye forskjellig, og at vi må være rause med hverandre.
Vi kan starte med å se på den retoriske situasjonen. Det påtrengende problemet er at det norske samfunnet er i endring på grunn av globalisering og liberalisering, og at disse endringene skaper motsetninger i samfunnet. Det virker som om kongen ønsker å kommentere dette ved å si at vi må akseptere og ønske ulikhet velkommen. I talen blir mennesker med ulike kulturelle bakgrunner og legninger trukket fram som eksempler på hvor forskjellige nordmenn kan være.
Når vi vurderer den retoriske situasjonen, må vi også se på det retoriske publikummet. De 1 500 nordmennene som var invitert på hagefesten, er en viktig del av det retoriske publikummet. Men kongen vet at talen blir vist i ulike medier, og at det retoriske publikummet vil være hele det norske folk. Dermed vil talen nå ut til et bredt spekter av befolkninga, fra de som er uenige i budskapet hans, til de som ikke har følt seg velkomne i det norske samfunnet fordi de tilhører en minoritet. Målet hans er å invitere minoritetene inn i varmen, samtidig som han ønsker å nå ut til de som er uenige.
Når vi vurderer de tvingende omstendighetene i den retoriske situasjonen, må vi se på hva som påvirker hva kongen kan si, og hvordan han kan si det. Her er det spesielt viktig å vurdere kongens rolle. Kong Harald er monark og skal ha ei politisk nøytral rolle. Likevel velger han i denne talen å komme med meninga si om hvordan både innvandrere og homofile bør inkluderes i det norske. Han har altså et tydelig verdibudskap. Noen vil nok mene at han med dette bryter med sin nøytrale rolle, mens andre vil si at det er viktig at han viser en åpenhet som gjør at hele folket føler seg inkludert i det norske fellesskapet.
Før vi analyserer den retoriske teksten, kan vi vurdere talerens innledende etos. Avsenderen er altså kongen. Så lenge han var monark, hadde han en sterk posisjon i befolkninga og var en svært populær konge. Det betyr at han hadde en høy innledende etos, også da denne talen ble holdt. Når det gjelder avledet etos, vil meningene kanskje være delte. Mange vil nok være både glade og rørte etter å ha hørt talen, ikke minst minoriteter som kan føle seg inkludert av selveste kongen. Andre kan likevel mene at kongen blander seg for mye i politikk og ikke er nøytral. Dette gjelder særlig dem som har et mer konservativt syn på hva det vil si å være norsk. Kanskje vil de tenke at de blir ekskludert fra fellesskapet i denne talen, og at deres meninger ikke er like gyldige.
Vi kan gå videre til å se på talens struktur. Hvordan bygger kongen opp talen sin for å nå fram med budskapet? Talen starter ganske tradisjonelt med at han ønsker gjestene velkomne på hagefesten. Videre stiller han et spørsmål: "Så hva er Norge?" Resten av talen er i stor grad et svar på dette spørsmålet. Han starter med å slå fast nøytrale fakta om hvordan landet vårt ser ut rent geografisk før han zoomer inn på enkeltmenneskene når han sier: "Men Norge er fremfor alt mennesker." Etter dette utsagnet beskriver han ulike mennesker som bor i landet. Det er denne delen av talen noen kanskje vil mene ikke er helt nøytral, siden han sier at nordmenn tror på Allah og Gud, har innvandra fra Somalia og Syria og er "jenter som er glad i jenter, gutter som er glad i gutter, og jenter og gutter som er glad i hverandre." Denne delen av talen avslutter han med å si: "Norge er oss". Her konkluderer kongen og oppsummerer hovedbudskapet i talen. Han ønsker at vi skal bygge landet på raushet og at "vi skal kjenne at vi – på tross av all vår ulikhet – er ett folk."
Et viktig språklig virkemiddel som bygger patos i talen, er anaforer. I den første delen av talen, hvor kongen beskriver naturen, starter mange setninger med navnet på landet vårt: Norge. I den andre delen er det navnet på menneskene i landet, nordmenn, som gjentas. Substantivet står sammen med et verb: "Nordmenn er [...]", "Nordmenn tror [...]". Denne gjentakelsen har to funksjoner. For det første skaper den en enkel rytme som nesten hamrer inn budskapet. For det andre er gjentakelsen av ordet sammen med et verb en slags påstand. Det er ikke plass for spørsmål og undring når kongen konkluderer med at "Nordmenn tror på Gud, Allah, Altet og Ingenting", og at "nordmenn har også innvandret fra Afghanistan, Pakistan og Polen, Sverige, Somalia og Syria." Kongen slår også fast at "Nordmenn er jenter som er glad i jenter, gutter som er glad i gutter, og jenter og gutter som er glad i hverandre". Disse anaforene spiller på mottakernes følelser. Kongen vil at publikum skal føle på fellesskap og tilhørighet. Ved å gjenta hva Norge og nordmenn er, forsterker han disse følelsene.
Et anna språklig virkemiddel som spiller på følelsene (patos) til tilhørerne, er kontraster. Kongen setter sammen mennesker med ulik bakgrunn og ulike egenskaper i éi og samme setning for å vise mangfoldet i landet vårt: "Nordmenn er unge og gamle, høye og lave, funksjonsfriske og rullestolbrukere." Han viser det samme når han sier at "noen har god selvtillit, mens andre sliter med å tro på at de er gode nok som de er." Disse kontrastene får fram hvor ulike vi er i landet vårt. På denne måten kan alle kjenne seg igjen, samtidig som det blir lettere å godta noen som er helt ulik en selv.
Det er også innslag av humor i talen, kanskje for å dempe det sterke budskapet. For eksempel sier kongen at nordmenn "klatrer fjelltopper og seiler – mens andre er mest glad i sofaen." Denne kontrasten mellom det tradisjonelle bildet av den spreke nordmannen og sofasliterne skal skape latter. Samtidig viser kongen at det er helt greit å ikke være så sprek. Ved å bruke humor appellerer han til patos fordi latteren skaper gode følelser for budskapet i talen. Samtidig styrker det kongens etos fordi han viser forståelse for at alle ikke er like spreke i dette landet.
Vi kan også legge merke til at kongen styrker sin egen etos på flere måter. Han slår fast at vi nordmenn også er de som ikke kan spore sine røtter langt tilbake i tid i dette landet. Like etter at han har sagt at nordmenn også har innvandra fra Afghanistan, Pakistan og Polen, Sverige, Somalia og Syria, forteller han at også han har innvandrerbakgrunn: "Mine besteforeldre innvandret fra Danmark og England for 110 år siden." Her blir kongen personlig og bruker sin egen familiehistorie for å skape troverdighet. Også dette har en todelt funksjon. For det første vil det skape et bånd til etniske minoriteter. Implisitt sier han: Se, jeg er som dere! For det andre fungerer det som et argument mot motstandere av innvandring. Til og med kongen har innvandrerbakgrunn!
Avslutninga er viktig å kommentere. Da går kongen fra å beskrive Norge og nordmenn til å henvende seg direkte til det retoriske publikummet. Han sier "Norge er dere. Norge er oss." Vi kan si at kongen fram til nå har gitt argumenter for denne konklusjonen: Nordmenn er alle dere som hører på denne talen, uansett hvilken bakgrunn, legning, jobb eller sosial status dere har. Videre i konklusjonen er ikke bare nordmenn "dere", men også "oss", og dermed inkludert kongen selv. Også i avslutninga bruker kongen anafor når han gjentar frasen "At vi skal". Ved å gjenta denne frasen, og spesielt pronomenet "vi", underbygger han fellesskapsfølelsen og viser seg som en inkluderende og åpen konge som vil det beste for landets befolkning. Avslutninga spiller også på patos når han bruker positivt verdiladde ord som "tillit, fellesskap og raushet". Samtidig styrker ordbruken kongens etos fordi han framstår som tillitsvekkende, varm og raus.
Kairos handler om å finne det rette øyeblikket for ei ytring, noe kong Harald lykkes godt med. Norge er et samfunn der mange minoriteter kan føle på utenforskap. Når kong Harald velger å bruke hagefesten til å fortelle at ingen skal føle seg utenfor, utnytter han øyeblikket godt og viser at han er en konge for alle i Norge.
Denne talen bruker altså et enkelt språk, humor og personlige eksempler for å skape en følelse av fellesskap blant nordmenn. Deler av talen vil nok glede og røre de som kan føle seg utelukket fra det norske majoritetssamfunnet, ikke minst fordi det er selveste kongen som ønsker dem velkommen inn i varmen. Kongen styrker dermed sin endelige etos gjennom talen og framstår som en åpen og inkluderende folkekonge.
I Word-fila under kan du lese modellteksten med kommentarer.
Relatert innhold
Lær å skrive retorisk analyse ved å jobbe med Kong Haralds kjente festtale fra 2016. Få hjelp av en modelltekst mens du skriver.