Bjørnson og den norske bonden

Bjørnsons bondefortellinger
Bjørnsons bondefortellinger kom ut i tidsrommet 1857–1860. De vakte oppsikt i samtida med sin nyskapende og dristige form. Personene i bondefortellingene er levende mennesker med sammensatte, ofte konfliktfylte sinn, og vi møter dem i livssituasjoner der de må gjøre valg.
Bjørnson seg inspirere av sagastilen. Skildringene er ordknappe, og framstillingen scenisk og sparsom på kommentarer. Vi kommer rett inn i handlingen og lærer personene å kjenne gjennom det de sier og gjør. I tillegg lot Bjørnson seg inspirere av folkediktningen. Den muntlige stilen i tekstene hans var inspirert av folkeeventyrene. Han tok også i bruk rim og regler.
Bondefortellingene har et romantisk verdigrunnlag – jakten på det gode, sanne og vakre livet. Men personene er plassert i mer realistiske omgivelser og må kjempe mot disse omgivelsene på veien. Litteratur-historisk hører derfor bondefortellingene hjemme i den epoken vi kaller poetisk eller romantisk realisme.
Lidelsens høgskole
Gjennom kamp og lidelse utvikler mennesket seg i "livets skole". Selv kalte Bjørnson dette "lidelsens høgskole".At det er bonden som har hovedrolla i disse tekstene, henger blant annet sammen med statusen bonden fikk i nasjonsbyggingsprosjektet. De norske verdiene skulle være folkets verdier, ikke embetsmennenes.
Bjørnson var Venstre-mann og opptatt av folkets, deriblant bøndenes, status. Men Bjørnson "oppdrar" bøndene i tekstene sine . Faderen er nettopp en slik oppdragende tekst. Hovedpersonen Thord, bygdas mektigste bonde, må lære seg de kristne verdiene nestekjærlighet og ydmykhet. Ikke før han har gjort dette, kan han bli et godt menneske.
Oppgave 1
"Faderen"
Tekstversjon
Den mann som det her skal fortelles om, var den mektigste i sitt prestegjeld; han het Tord Øverås. Han stod en dag i prestens kontor, høy og alvorlig. "Jeg har fått en sønn," sa han, "og vil ha ham over dåpen." —"Hva skal han hete?" — "Finn, etter far min." — "Og fadderne?" — De ble nevnt, og det var da bygdens bestemenn og kvinner av mannens slekt. "Er det ellers noe?" spurte presten, han så opp. Bonden stod litt, "jeg ville gjerne ha ham døpt for seg selv," sa han. — "Det vil si på en hverdag?" — "På lørdag førstkommende, 12 middag." — "Er det ellers noe?" spurte presten. "Ellers er det ingen ting," sa bonden, dreide luen som ville han gå. Da reiste presten seg; "jo, også dette," sa han og gikk like bort til Tord, tok hans hånd og så ham inn i øynene: "Måtte Gud gjøre at barnet blir deg til velsignelse!"
Seksten år etter den dag stod Tord i prestens stue. "Du holder deg godt, du Tord," sa presten, han så ingen forandring på ham. "Jeg har heller ingen sorger," svarte Tord. Til dette tidde presten, men en stund etter spurte han: "Hva er ditt ærend i kveld?" — "I kveld kommer jeg for å snakke om sønnen min som skal konfirmeres i morgen." — "Han er en flink gutt."
— "Jeg ville ikke betale presten før jeg hørte hvilket nummer han fikk på kirkegulvet." — "Han skal stå nummer 1." — "Jeg hører dette, — og her er 10 daler til presten." — "Er det ellers noe?" spurte presten, han så på Tord." — "Ellers er det ingen ting." Tord gikk.
Atter løp åtte år hen, og så hørtes det støy en dag foran prestens kontor, for mange menn kom, og Tord først. Presten så opp og kjente ham. "Du kommer mannsterk i kveld." — "Jeg ville begjære lysning for sønnen min, han skal giftes med Karen Storlien, datter av Gudmund som her står."
— "Dette er jo bygdens rikeste jente." — "De sier så," svarte bonden, han strøk håret opp med den ene hånden. Presten satt en stund og som i tanker, han sa intet, men førte navnene opp i sine bøker, og mennene skrev under. Tord la tre daler på bordet. "Jeg skal bare ha en," sa presten. — "Vet det nok, men han er mitt eneste barn, ville gjerne gjøre det vel." — Presten tok imot pengene. "Det er tredje gang du på sønnens vegne står her nå, Tord."
— "Men nå er jeg også ferdig med ham," sa Tord, la sin tegnebok sammen, sa farvel og gikk — mennene langsomt etter.
Fjorten dager etter den dag rodde far og sønn i stille vær over vannet til Storlien for å samtale om bryllupet. "Den toften ligger ikke sikkert under meg," sa sønnen og reiste seg for å legge den til rette. I det samme glir den tiljen han står på, han slår ut med armene, gir et skrik og faller i vannet.
— "Ta i åren!" ropte faren, han reiste seg opp og stakk den ut. Men da sønnen hadde gjort et par tak, stivner han. "Vent litt!" ropte faren, han rodde til. Da velter sønnen bakover, ser langt på faren – og synker.
Tord ville ikke rett tro, han holdt båten stille og stirret på den pletten hvor sønnen var sunket ned som skulle han komme opp igjen. Der steg noen bobler opp, enda noen, så bare en stor som brast — og speilblank lå atter sjøen.
I tre dager og tre netter så folk faren ro rundt om denne pletten uten å ta mat eller søvn til seg, han soknet etter sin sønn. Og på den tredje dag om morgenen fant han ham og kom bærende oppover bakkene med ham til sin gård.
Det kunne vel være gått et år siden den dag. Da hører presten sent en høstkveld noen rusle ved døren ute i forstuen og famle varsomt etter låsen. Presten åpnet døren, og inn trådte en høy, foroverbøyd mann, mager og hvit i håret. Presten så lenge på ham før han kjente ham, det var Tord. "Kommer du så sent?" sa presten og stod stille foran ham. "Å ja, jeg kommer sent," sa Tord, han satte seg ned. Presten satte seg også, som han ventet, det var lenge stilt. Da sa Tord: “Jeg har noe med som jeg gjerne ville gi til de fattige, det skulle gjøres et legat og bære min sønns navn," — han reiste seg, la penger på bordet og satte seg atter. Presten talte dem opp; "det var mange penger," sa han. — "Det er halvparten av min gård, jeg solgte den i dag." Presten ble sittende i lang stillhet, så spurte han endelig, men mildt: "Hva vil du ta deg for?" — "Noe bedre." – De satt der en stund, Tord med øynene mot gulvet, presten med øynene på ham. Da sa presten sakte og langt: "Nå tenker jeg at sønnen din endelig er blitt deg til velsignelse." — "ja, nå tenker jeg det også selv," sa Tord, han så opp, og to tårer rant tunge nedover hans ansikt.
Lytt til opplesinga av novella Faderen og se ei dramatisert framstilling av hvordan Bjørnsons fortelling Faderen blei til, eller les novella Faderen.
Jobb så med følgende oppgaver:
- Gi en karakteristikk av hovedpersonen, Thord. Hvordan ser han ut? Hva sier han? Hvilke egenskaper ved ham framheves? Hvilke egenskaper kan du slutte deg fram til at han har?
- Gi en karakteristikk av presten. Hvordan framstilles han? Hvilke egenskaper har han? Hvilke verdier mener du han representerer? Er han statisk eller dynamisk? Begrunn svaret ditt.
- I hvilke situasjoner er det Thord møter presten? Virker det som om Thord ellers ofte besøker kirken?
- Finn allusjoner til Bibelen i teksten. Om du er usikker på hva en allusjon er, kan du lese den relaterte fagteksten om allusjoner.
- Er Thord en såkalt dynamisk eller statisk karakter, det vil si: Utvikler han seg eller ikke? Og i så fall: Hvilken forandring gjennomgår Thord i novella? Hva er det som forårsaker denne forandringa?
- Hva tror du presten mener med å si: "Nå tenker jeg, at sønnen din endelig er blitt deg til velsignelse."
- Hva mener du er tekstens budskap? Hvilke verdier er det teksten er bygd på? Synes du dette er typiske norske verdier og egenskaper? Begrunn svaret ditt.
Oppgave 2
- På hvilken måte brøyt Bjørnson med måten den norske bonden ble framstilt på i romantisk litteratur, som novella Luren av Maurits Hansen?
- Bjørnson hadde et pedagogisk formål med bondefortellingene sine. Hva slags formål var dette?
- Gi eksempler på hvordan Bjørnsons skrivestil var inspirert av den norrøne sagastilen.
- På hvilken måte brukte Bjørnson norske folkeeventyr i bondefortellingene sine?
- Hvordan peker skrivestilen i bondefortellingene fram mot realismen?
- Hva er temaet i "Faderen"?
- Hvilken utfordring er det hovedpersonen møter?
- Pek på romantiske og realistiske trekk ved fortellinga.
- Hva mente Bjørnson med at bondefortellingene hans tematiserer "lidelsens høyskole"?
Relatert innhold
Fortellinga"Faderen" er blant Bjørnsons mest leste tekster. I Norge kom fortellinga første gang på trykk i samlinga Smaastykker i 1860.