Om gris og grisehold

Produksjonen av gris er delt, slik at noen produsenter holder avlspurker og aler opp smågriser, mens andre spesialiserer seg på å fôre opp slaktegris. Da kjøper de smågris fra purkebesetningene og fôrer dem fram til ferdige slakt med ei levendevekt på 100 kg eller litt over. I 2020 var det 1720 besetninger med gris i Norge. De siste åra har det blitt slakta om lag 1,6 millioner griser hvert år.

En smågrisprodusent har avlspurker eller leier inn avlspurker fra en purkering. I fjøset hos smågrisprodusenten er det ei purkeavdeling der purkene går sammen i drektighetstida og i perioden etter at grisungene er avvent og fram til purkene blir inseminert igjen.

Hoveddelen av fjøset er fødeavdelinga. Her er det fødebinger spesielt tilpasset perioden rundt grising og ukene purka og grisungene går sammen etter fødsel.

Purkene plasseres i en egen fødebinge når det nærmer seg grising. Her er det viktig at purka får ro og er skjermet fra andre purker. I det fri vil purkene naturlig trekke bort fra flokken når de skal ha unger. Et annet sterkt instinkt hos purka er redebyggingsatferden. Derfor er det viktig at purka har nok rotemateriale, for eksempel halm, til å "bygge rede med" i fødebingen. Dette motvirker stress og fødselsvansker.

Purka får vanligvis 12–14 grisunger, men ei virkelig god avlspurke kan få kull på mellom 15 og 20 unger. Grisungene går sammen med mor i fødebingen til de er om lag fem uker gamle. Da flyttes vanligvis purka ut, og smågrisene avvennes og fôres videre i cirka fem uker til. Da er de store nok til å sendes videre til en slaktegrisprodusent.

En slaktegrisprodusent kjøper inn smågris når de er cirka ti uker gamle, og fôrer dem fram til slakteklar størrelse, 100–130 kg ved fem–seks måneders alder. Hos slaktegrisprodusenten går griser på omtrent samme størrelse sammen i grupper i binger. I denne produksjonen er det viktig å ha fokus på at grisene skal kunne utøve naturlig atferd, for å unngå stress, skader og sykdom. Halebiting er eksempel på et problem som kan oppstå hvis grisene ikke har det optimalt. Dette kaller vi problematferd.

For grisen er roteatferden viktig, så noe av det viktigste vi gjør, er å sørge for at slaktegrisen har nok rotemateriale, slik at de har noe å holde på med og ikke kjeder seg. I tillegg er flokkatferden sterk hos grisen, og de har behov for å utøve synkron atferd. Det vil si at de ønsker å gjøre samme ting samtidig. Altså må det være nok plass ved fôrtroa til at alle kan spise samtidig, og nok plass på liggearealet til at alle kan ligge samtidig.

Når slaktegrisene når ønsket slaktevekt, sendes de med dyrebil til slakteriet. Her blir de bedøvet og deretter avlivet. Bedøvelse av gris på norske slakterier skjer ved bruk av karbondioksid, CO₂. Grisen går inn i et gasskammer der det blir tilført en høy konsentrasjon av CO₂, noe som gjør grisen bevisstløs i løpet av 15 sekunder. Deretter sendes grisen gjennom slaktelinja der den først blir hengt opp etter bakbeina og blodtappet. Det skjer ved at man stikker i hovedpulsåra i halsen. Det er dette som er selve avlivinga.

Det finner også produsenter som driver kombinertproduksjon. Det betyr at de driver med både smågris og slaktegris på samme gard. Dette krever en mer omfattende bygningsmasse, med flere avdelinger eller bygg, fordi fødeavdelinga og slaktegrisavdelinga er ulikt utformet.

Produksjonen av svinekjøtt er også viktig for dem som er sysselsatt i næringer med tilknytning til landbruket, slik som fôrindustrien, transportnæringa, slakteriene og foredlingsvirksomhetene.