Genteknologi og arv hos mennesket – muligheter og grenser

Genredigering med CRISPR

CRISPR er en metode som gjør at vi kan redigere gensekvenser i en organisme på en mer presis måte enn med tidligere teknologier. På samme måte som man kan redigere gensekvenser i planter og dyr, kan man gjøre det i mennesker. Dersom et embryo genredigeres, kan kommende generasjoner arve endringene. Selv om CRISPR blir stadig mer presist, medfører metoden en risiko for utilsiktede endringer i andre deler av genomet. I dag er det ikke tillatt å bruke CRISPR til genredigering av menneskeembryoer.

Preimplantasjonsgenetisk testing (PGT)

En annen mulighet er å genteste embryoet før det settes inn i livmoren til kvinnen som skal bære fram barnet, såkalt preimplantasjonsgenetisk testing (PGT). Lovverket begrenser i dag bruken av PGT til testing for enkelte arvelige sykdommer.

Det er kun et fåtall egenskaper som bare bestemmes av ett enkelt genpar. Eksempler på slike egenskaper er blodtyper i ABO-systemet, rød-grønn fargeblindhet og sykdommen cystisk fibrose. De fleste egenskaper bestemmes av mange genpar og samspillet mellom disse og miljøet barnet vokser opp i. Eksempler på slike egenskaper er høyde, hudfarge, intelligens og anlegg for idrett. Dette gjør at det ikke er så enkelt å velge egenskapene til et barn som man kan få inntrykk av. Såkalte designerbabyer – barn med egenskaper valgt på forhånd – er derfor sannsynligvis ikke noe vi kommer til å se i nær framtid.

Tilføring av helt nye gener

I tillegg til å endre på gener man allerede har, er det også mulig å tilføre helt nye gener, til og med fra andre arter.

I Kina har det siden 2006 eksistert selvlysende griser. Dette fikk man til ved å sette inn gener fra en fluoriserende glassmanet i et griseembryo. Resultatet er griser som lyser når de utsettes for UV-stråling. Sannsynligvis ville det samme vært mulig med mennesker. Å overføre gensekvenser fra en organisme til en annen gir mange muligheter, men det er også mange betenkeligheter ved dette.

Etiske grenser

Genredigering av mennesker er forbudt i de fleste land. I 2019 ble en kinesisk forsker dømt til fengsel for å ha villedet foreldre og myndigheter. Han hadde redigert gener i parenes embryoer. Målet var å gjøre babyene immune mot HIV-viruset. Kina er kjent som et av de mest liberale landene når det gjelder bioteknologi, men også her setter etikken grenser for hva det er greit å gjøre.

Eggdonasjon

I 2020 vedtok Stortinget å tillate eggdonasjon for par. I andre skandinaviske land har dette vært tillatt lenge. Et av argumentene for det tidligere forbudet var at mor skulle være barnets genetiske opphav. Det vil si at hun skulle være genetisk mor til barnet. For at et par skal få barn ved hjelp av eggdonasjon i Norge nå, må faren være barnets genetiske far. Det er altså ikke tillatt med både egg- og sæddonor (dobbeltdonasjon).

Mitokondriedonasjon

I Storbritannia ble det i 2016 tillatt med mitokondriedonasjon ved prøverørsbefruktning. Mitokondrier inneholder eget DNA, så når barnet får eggcellens cytoplasma med mitokondrier fra en donor, vil det altså ende opp med tre genetiske foreldre. Hensikten med mitokondriedonasjon er å hindre at barnet arver defekte mitokondrier, en tilstand som gir et kort og besværlig liv.

Hva ønsker vi for framtida?

Ved å kartlegge DNA kan du få informasjon om hvilke arvelige sykdommer du kan få, hvor sannsynlig det er at du vil utvikle bestemte lidelser, hvilket kosthold du bør satse på, hvilken treningsform som er bra for deg, og hva du kan bli god til. Denne informasjonen er høyst privat, men mange frykter at forsikringsselskaper, arbeidsgivere og utdanningsinstitusjoner etter hvert vil be om at du deler den med dem.