TV- og filmfortellinger om 22. juli

Høsten 2011 inviterte NRK til idédugnad for å utvikle en dramaserie om hvordan Norge taklet terroren 22. juli. Regissørekteparet Sara Johnsen og Pål Sletaune fikk oppdraget.

Johnsen og Sletaune brukte flere år på research for å skape dramaserien "22. juli". Serien forteller historien om dem som var på jobb da terroren rammet Norge. I videoklippet nedenfor forteller Pål Sletaune om produksjonen av tv-serien. Han er tydelig på at det har vært utfordrende å lage serien:

Det er utfordrende å jobbe med ekte hendelser, og det siste vi ville gjøre var å påføre folk mer smerte. Vår største skrekk på regisiden var at det skulle oppleves som en fiksjonsfilm. Med en gang du er på Utøya med et kamera, så blir det en slags thrillerfølelse. Dette er ikke noen thriller. Det er en utrolig stor tragedie.

Du kjenner sikkert til merkelappene “basert på en sann historie” og “en historie fra virkeligheten”? Mange fortellinger tar utgangspunkt i noe som har skjedd i det virkelige liv.

Å lage en dramatisering av terrorangrepene 22. juli 2011 der til sammen 77 mennesker mistet livet, er ingen lett oppgave. De brutale angrepene rystet Norge og skapte overskrifter over hele verden. Hvordan gjenskaper vi en så alvorlig hendelse på tv og film?

De som mener at vi bør lage flere tv- og filmfortellinger om angrepene, er opptatt av at bilder har stor påvirkningskraft. Bilder appellerer i langt sterkere grad til følelsene våre enn skriftlige tekster. Dramatiseringer på film og tv kan derfor gjøre oss mer engasjerte og få oss til å forstå omfanget av katastrofen bedre.

I dag vokser det opp mange barn og unge som ikke har noe forhold til det som hendte 22. juli 2011. De var ikke født da, eller de var for små til å forstå hva som skjedde. Da kan en medieproduksjon med levende bilder bidra til å skape en kollektiv hukommelse om angrepene.

Mange har vært kritiske til at det blir laget film og tv-fortellinger om terroren. De er redde for at scenene kan være unødvendig brutale. De tenker at det kan være opprivende å se gjerningspersonen, eller de frykter at sannheten forvrenges. Noen tenker kanskje også at det er for tidlig å filmatisere det som skjedde, eller at ingen bør tjene penger på å lage kinofilm om tragedien. Betyr det at det er riktig å la være å lage fiksjon om terroren?

Den norske regissøren Erik Poppe mener vi trenger filmer om 22. juli for å forstå oss selv, hverandre og verdenen vi lever i – og for å huske. I spillefilmen "Utøya 22. juli" (2018) skildrer han ungdommene som ble rammet. Han mener det er viktig at det finnes fortellinger om de unges kamp for å overleve på Utøya:

"Deres opplevelse av denne politiske terroren kan vanskelig beskrives med ord. Jeg håper filmen kan bidra til vår medfølelse og omsorg for dem som er tilbake, og skape større forståelse for hvordan tilfeldighetene rådet over alles skjebner i det kaoset som oppstod da ondskapen slo ned."

(Filmweb, u.å.)