Rokokko

Selv om stilen oppstod i Frankrike i 1720-årene, er den franske betegnelsen Louis-quinze. Også britene har gitt stilen navn etter sin regjerende fyrste i perioden, og den heter derfor Georgian i Storbritannia. Ordet rococo var fransk, og var håndverkerslang – ”småstein” – for rocaille, som betyr en skjellklippeform. Også denne betegnelsen ble først bruk i nedsettende betydning av ettertida, som noe i likhet med ”snurrepiperier” eller ”latterlig umoderne”.

Rokokko var kanskje den første rent lystbetonte stilarten i kunsthistorien. Den hadde ingen belærende hensikt, intet budskap. Heller ikke var den en form for takksigelse til Gud. Dens mål var først og fremst å glede. Rokokko var en stilart der smak og oppfinnsomhet var et mål i seg selv. Det var ikke en stilart beregnet på det store publikummet. Det var snarere en liten, forfinet overklasses private leiligheter og lysthager at man kunne se påvirkningen fra rokokkoen.

Pussig nok var det i selve barokksymbolet Versailles det hele begynte. Ludvig 15. var bare fem år gammel da han i 1715 arvet tronen etter sin oldefar Ludvig 14. Formynderregjeringen (La régence) la opp til en noe friere tone ved hoffet, og med den fulgte en ny stil, régencestilen. Den holdt fast ved barokkens symmetri, men alt ble mye spinklere og nettere. De tunge barokkskapene ble erstattet av mindre kommoder og skatoller.

Dersom en sier at det var Ludvig 14. som skapte barokken, må det kunne sies at det var Ludvig 15.s mektige elskerinne, Madame de Pompadour, som skapte rokokkoen som en reaksjon mot den orden og fasthet som hadde preget det franske hoffet.

Barokkens voldsomme former ble forfinet og gjort lettere med asymmetriske former og elegant svingende S- og C-formede linjer og muslingskall. Rokokkoen er en stilart der lyse farger, speil, blomster og naturlige motiver i interiører, møbler og kunsthåndverk dominerer. Stilarten er inspirert av en gryende naturfølelse, og derfor ble parkene også en viktig arena.

Rokokkoen skulle få sin største innflytelse innenfor interiørdesign og brukskunst. Det var som nevnt i Versailles det hele startet. I de private leilighetene på slottet tok de på 1700-tallet i bruk en rekke høye trepaneler som var malt elfenbenshvite og var dekket med forgylte utskjæringer i lavrelieff.

Speil utgjorde en viktig del av utsmykningen, spesielt over kamingesimsene. Et typisk eksempel fra Versailles er ”Le Cabinet de la Pendule” fra 1738. Et annet eksempel på rokokkointeriører er speilsalen: i Amalienburg slott i München. Den skapte Francois de Cuvillés for den bayerske kurfyrsten Karl Albrecht i slutten av 1730-årene. Etter læretida i Paris hadde Cuvillés fått stillingen som hoffarkitekt hos kurfyrsten.

Barokkens store, representative haller ble byttet ut med rokokkoens små, intime salonger. Tunge barokkmøbler måtte vike plassen for rokokkoens sofaer, sjeselonger, småbord og konsollbord. Rokokkostolene var lave og brede, og alle linjer buet seg. Kommodene hadde svungne linjer og usymmetriske bronsebeslag. På kommoden stod gjerne en porselensfigur av kinesisk opprinnelse.

Når europeerne endelig klarte å produsere porselen, skjedde det i Meissen i kurfyrstedømmet Sachsen. Johann Friedrich Böttger trodde han hadde løst gåten med å lage gull av verdiløse materialer. Da kurfyrst August den sterke hørte om dette, sperret han Böttger inne for at han skulle arbeide videre med dette i all hemmelighet. Etter å ha vært holdt innesperret i flere år, måtte Böttger gi opp prosjektet. Han fikk imidlertid hjelp av vitenskapsmannen Ehrenfried Walther von Tschimhaus, som hadde foretatt eksperimenter med produksjon av glass, i håp om å kunne lage porselen. Etter at Tschimhaus døde, brukte Böttger hans oppskrift til å produsere porselen. Dette meddelte han gledestrålende til kurfyrsten, for å slippe ut av fangenskapet. For porselen var jo like verdifullt som gull!

I Norge var vi vel så påvirket av den engelske møbelstilen. Den engelske møbeldesigneren Thomas Chippendale utformet sin egen stil, en slags engelsk rokokko, som var enklere og mer praktisk enn de franske møblene. Chippendale-møblene hentet også formelementer fra gotisk og kinesisk stil.

Eksempler på rokokko-arkitektur i Norge er Damsgård hovedgård i Bergen og interiøret fra Kongsberg kirke fra 1761. Kirkens eksteriør er barokt.

En rekke flotte sølvsmedarbeider preget av rokokko-stilen, ble også skapt i Norge. På gården Herrebøe i Idd ved Halden ble det fra 1759 til cirka 1770, produsert fajanse (en type keramikk) av meget høy kvalitet. Rundt 400 av produktene derfra er fortsatt kjent bevart, og er blant de mest kostbare av våre antikviteter.

Fremragende eksempler på kunsthåndverk i rokokko ble også produsert på Nøstetangen glassbruk ved Hokksund, fra 1741 til 1777. Siden 1990 er det etablert ei glasshytte her, hvor det fortsatt blåses glass etter de gamle Nøstetang-modellene.

Årsaken til at Norges første glasshytte ble lagt til den odden i Hokksund, der Vestfosselva renner ut i Drammenselva, var mangelen på råstoff til glassproduksjon i Danmark. De viktigste råvarene for produksjon av glassmasse er jernfri sand, kalkstein, kritt eller marmor og soda. Dette fantes det mer av i Norge. På Nøstetangen ble det produsert mange fantastisk flotte glassgjenstander.

De norske jernverkenes produksjon økte, og utsmykkingen av blant annet ovner ble rikere. Den viktigste innflytelsen på norsk kunsthåndverk fra rokokkoen må likevel sies å være den folkelige rosemalingsteknikken.

Motivene i rosemalingen er først og fremst frie, svungne blomster og blader som fyller flatene i sterke og ofte raffinerte fargekombinasjoner. Dekorasjonsformen blir i dag sett på som en del av norsk folkekunst og husflid, og håndverket er fremdeles levende i brukskunstmiljøer i flere bygder.

I klesveien brukte mennene på 1700-tallet lange ytterjakker, såkalte justacorps, med flettede frynser og store ermer. Herrene hadde vest, frakk og knebukser, hvite strømper og spennesko, og kniplinger i halsen og ved håndleddene. De brukte gjerne filthatter med fjær som dekorasjon, og ved større seremonier og ved hoffet brukte de hvite parykker med sløyfe i nakken.

Rokokkodamene kledde seg i silke, med innsnørte liv og vide skjørt spent ut over et understell. Kjolen bestod gjerne av en åpen overkjole over et skjørt, og den var pyntet med sløyfer og kniplinger. Kvinnen brukte ofte et slep som hang festet fra skuldrene over et klokkeformet skjørt, med en stiv, ettersittende topp.

Kvinnefrisyren utviklet seg i løpet av rokokkoen fra enkel, elegant og hodenær til store, tårnaktige frisyrer pyntet med tøy og kniplinger. Små hatter og dekorative elementer som blomster, små skip og fruktkurver ble vanlig å putte i håret blant overklassens damer. Frisyren var viktig også for dem som ikke hadde så mye penger. Folk varierte med ulike typer skill, fletter og krøller, men helst samlet i nakken. Parykker var som nevnt populære, og fattige sparte håret sitt for salg. Mennene hadde en slags hestehale som ble kalt en queue.