Popdesign
Vi regner popdesign som en retning innen postmodernismen. Stilarten kom som en reaksjon på modernismens strenge krav til fornuft og nytteverdi.
På slutten av 60-tallet fikk vi et studentopprør. Pop-kunst og pop-musikk var ungdommens opprør mot etablerte normer og verdier.
Den nye popdesignen gikk bort fra verdiene som god design var bygget på. Stilarten er påvirket av ungdomskulturen og smaken til "vanlige folk". Sterke farger og syntetiske materialer ble mye brukt. Gjenbruksmøbler av papp og oppblåsbare plastikkstoler demonstrerte nye verdier.
Rasjoneringen i etterkrigstida var over, og vi utviklet et forbrukersamfunn. Tidligere hadde produsentene bestemt hvordan varene skulle se ut, men nå ble makta flyttet til kundene. Masseproduksjon var med på å skape en ny bruk-og-kast-mentalitet.
På 1960-tallet kom TV-en og spredte idéer, moter og idoler. Samtidig som ungdomsopprøret startet, åpnet to britiske klesdesignere hver sine forretninger i London.
Mary Quant
Mary Quant etablerte Bazaar i King’s Road i 1955. Det ble suksess med en gang. Hvite plastikkrager som kunne pynte opp svarte antrekk og svarte sokker, var de mest populære artiklene i starten. Quant var misfornøyd med varetilbudet og startet sin egen systue. Hun er kjent for å ha lansert miniskjørtet og de mangefargete og mønstrete strømpebuksene.
Se flere av kolleksjonene til Mary Quant på nettsidene til Victoria og Albert museum, vam.ac.uk.
John Stephen og "His Clothes"
John Stephen kom til London som attenåring fra Glasgow, og startet etter noen år klesbutikken ”His Clothes”. I 1959 flyttet forretningen til Carnaby Street, og seks år senere hadde han åtte forretninger i strøket og ble kalt ”kongen av Carnaby Street”.
Lista over suksessfulle lanseringer er lang:
- bukser som hang på hoftekammen
- skjorter med blomstermønster i sterke farger
- mini-kilt for menn
- slengbukser i cordfløyel
- bomulls-T-skjorter
- kjønnsnøytrale dobbeltkneppede jakker
- fargerike kaftaner inspirert fra Midtøsten. (En kaftan er en lang frakk eller kjortel med vide ermer.)
Mot slutten av 1950-årene kom den britiske frisøren Vidal Sassoon med en helt ny klippeteknikk, og blankt, velfrisert kort hår ble mote.
Elvis Presley sørget for at vi fikk en hel ungdomsgenerasjon av gutter med fett hår, tilbakestrøket og innsmurt med brylkrem, og med en liten ”bølge” foran. Jentene satte opp håret i hestehale. Det ble også etter hvert vanlig å tupere håret i såter, slik at det fikk en enorm masse.
Midt i 1960-årene introduserte Beatles lang pannelugg for gutter. Dette brøt med foreldregenerasjonens ideal om at gutter skulle være kortklipte. Hippie-bevegelsen protesterte mot forbrukersamfunnet og søkte tilbake til naturen. Langhårete menn og kvinner lot frisyren bli et synlig tegn på protest.
Eero Aarnio fra Finland var nyskapende i moderne møbeldesign. På 60-tallet begynte han å eksperimentere med organiske former, plast og sterke farger. Sammen med danske Verner Panton er han en av de fremste skandinaviske representantene for popdesign innen møbelproduksjon.
I Norge tilhører popdesign 1970-tallet, og uttrykket var ikke så ekstremt som de internasjonale forbildene.
Sven Ivar Dysthe
En av møbeldesignerne var Sven Ivar Dysthe. Han utviklet stolen ”Planet” i 1965. Med sin globusform var "Planet" det første tegnet på at popdesign hadde slått gjennom i Norge.
Den glassfiberarmerte stablestolen ”Popcorn”, som ble tegnet til åpningen av Henie Onstads Kunstsenter i Bærum i 1968, er et annet eksempel på hans design.
Saccosekken
”Saccosekken” ble skapt i 1968 av tre italienske designere. Den ble produsert i Norge av Sacco of Norway AS. Sacco betyr ”sekk” på italiensk. Sittemøbelet hadde trekk av vinyl, tekstil eller hud og var fylt med bittesmå isoporkuler. Den var veldig populær på 1970- og 80-tallet.