Journalister trues og sensureres
Journalistens rett til ytringsfrihet, det vi kaller pressefrihet, er forankret i artikkel 19 i FNs menneskerettighetserklæring:
Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å hevde meninger uten innblanding og til å søke, motta og meddele opplysninger og ideer gjennom ethvert meddelelsesmiddel og uten hensyn til landegrenser.
Et viktig oppdrag for journalistikken er å sikre fri flyt av informasjon, slik at borgerne vet hva som skjer, og kan gjøre bevisste valg. I autoritære regimer kan myndigheter og andre maktaktører oppleve dette som en trussel. Pressefriheten er derfor truet i mange land.
Russland
I nyere tid er mange uavhengige medier blitt stengt i Russland etter beskyldninger om statsfiendtlig aktivitet. Fem journalister i opposisjonsavisen Novaja Gazeta har blitt drept, blant andre den kjente opposisjonelle journalisten Anna Politkovskaja. I alt er 58 journalister drept i Russland de siste 30 årene (tall fra 2021).
Filippinene
Ifølge Maria Ressa, den ene av de to fredsprisvinnerne i 2021, har det aldri vært så farlig og risikabelt å jobbe som journalist som det er i dag. Hun mottar daglig drapstrusler, og opplever av myndighetene på Filippinene til stadighet rettsforfølger henne for påståtte lovbrudd. Målet er å få henne til å tie om maktmisbruk og krenkelser av grunnleggende menneskerettigheter.
Se intervjuet der Maria Ressa blir truet på livet av den filippinske presidenten Rodrigo Duterte, på nrk.no: Forfulgt og truet på livet – nå får hun Nobels fredspris
Tyrkia
I 2020 ble to tyrkiske journalister fengslet, og de risikerer opptil ni år bak murene etter å ha omtalt begravelsen til en tyrkisk etterretningsoffiser. I 2021 var hele 43 tyrkiske journalister bak lås og slå, beskyldt for å ha fornærmet presidenten eller formidlet informasjon myndighetene definerer som "statsfiendtlig".
I Kina og Nord-Korea er det streng statlig kontroll av både redaksjonelle og sosiale medier. Andre autoritære regimer stenger periodevis tilgangen til internett for å få kontroll over befolkningen.
Eksempler på slike regimer er Myanmar, Etiopia og Hviterussland, der myndighetene jevnlig stenger sosiale medier for å forhindre fri informasjonsflyt.
Dette rammer i neste omgang også de redaksjonelle mediene, som er avhengige av tilgang til øyenvitneskildringer fra områder og hendelser der de selv ikke får adgang.
Etiopia
Myndighetene i Etiopia er blant annet beskyldt for å hindre at brudd på menneskerettigheter og eventuelle krigsforbrytelser i Tigray-provinsen blir kjent, ved å både nekte journalister tilgang og stenge sosiale medier.
Når mediene setter søkelys på menneskelige lidelser, tvinges verdenssamfunnet til å handle. Derfor er det viktig at både journalister og andre mediefortellere synliggjør at mange mennesker i verden mangler grunnleggende menneskerettigheter.