Kjønn, identitet og kulturuttrykk

Du har kanskje hørt bøker bli omtalt som "kvinnelitteratur". Hvorfor snakker vi ikke om "mannelitteratur"? Svaret er at litteratur skapt av menn har blitt sett på som noe allment, som handler om det å være menneske, mens kvinnelige forfatteres uttrykk kun handler om å være kvinne.

Fortsatt er det mannlige regissører som dominerer i Hollywood: Kun 10,9 prosent av regissørene av topp 100-filmene i 2019 var kvinner (MPA, 2019). I Norge, derimot, var 9 av 16 nye filmer i 2019 regissert av kvinner, etter aktivt likestillingsarbeid i filmsektoren (Pedersen, 2018). Yayoi Kusamas historie i filmen Kusama: Infinity viser hvordan hun måtte kjempe for anerkjennelse og synlighet i en mannsdominert kunstverden. I dag er hun en av verdens mest kjente kunstnere.

En skjevhet i hvem som står bak kulturuttrykkene, påvirker hvilke perspektiver på verden som har fått slippe til. I mange uttrykksformer er det framstillinger av verden sett fra menns ståsted som har fått dominere.

I dette intervjuet fra 1972 beskriver Jane Fonda situasjonen i filmindustrien på den tida:

Filosofen Judith Butler har hatt stor innflytelse med sine teorier om performativt kjønn. På engelsk er det et skille mellom biologisk kjønn, sex, og sosialt kjønn, gender, som ikke finnes på norsk. Butler sier at sosialt kjønn ikke er en indre egenskap vi har. Hun peker også på at det er umulig å skille ut den delen av identiteten som har med kjønn å gjøre, fra sider ved deg som handler om etnisitet og klasse. Sosialt kjønn er derfor en virkelighet som blir skapt gjennom "iscenesettelser" ("performances") når mennesker imiterer eller siterer normer for kjønn gjennom handlinger og ord.

Det vi ser på som uttrykk for identitet, som klær, væremåter og språkbruk, er faktisk det som skaper identitet (Butler, 1999). Det er ikke noe med kvinners vesen som tilsier at de skal gå med kjole og sminke seg, men det at vi bruker kjoler og sminke, er med på å skape og bekrefte forestillingene vi har om kjønn.

Det er ikke tilfeldig hvilke uttrykk og handlinger som gjentas. Iscenesettelsene av kjønn må holde seg innenfor en heteroseksuell ramme. Der er det kun mulig å spille ut maskulinitet eller femininitet, og disse to blir definert i opposisjon til hverandre (Teigen og Steinnes, 2021). Det er mulig å endre rammene over tid ved at hver iscenesettelse siterer eller gjentar normene på en litt annerledes måte. Da popartisten Harry Styles prydet forsiden av Vogue kledd i kjole i 2020, utvidet det rammen for hvordan maskulinitet kan iscenesettes. Se bildene av Harry Styles i Vogue.

Et annet perspektiv på kjønn og kulturuttrykk kommer fra filmteoretiker Laura Mulvey. Hun brukte begrepet "the male gaze", det mannlige blikket, for å beskrive hvordan kameraet har et mannlig blikk på kvinner. Kvinner har blitt framstilt fra perspektivet til en (heteroseksuell) mannlig kikker som opplever nytelse ved å betrakte kvinnekroppen (Buikema, Thiele & Plate, 2009).

Dette blikket blir perspektivet som seeren, regissøren og de mannlige med-skuespillerne ser kvinnene fra. I dette mannlige blikket er kvinnefigurer kun interessante som seksuelle objekter, og de blir passive støttespillere for mannlige karakterer. Dette kommer til uttrykk i filmscener der kameraet dveler ved kvinnekroppen uten at det har noe med handlinga å gjøre, og kvinneroller som ikke har andre funksjoner enn å være "eye candy".

Er det virkelig slik at kvinner på film kun er med som "eye candy", slik teorien om the male gaze sier? Teorien er fra 70-tallet, og det har skjedd endringer siden Jane Fonda beskrev filmbransjen i intervjuet over. Det er et større mangfold i kvinneroller og en større bevissthet rundt seksualisering av kvinner på film.

Tegneserieskaper Bechdel har gitt navnet til en enkel test som kan avsløre skjevheter i hvordan kjønnene og relasjonene mellom dem er representert i film. Bechdel-testen består av et spørsmål i tre deler:

1. Har filmen minst to kvinnelige karakterer ...

2. ... som snakker med hverandre ...

3. ... om noe annet enn en mann?

Testen kan avdekke om kvinnerollene bare er der som "pynt" eller tilbehør til den mannlige hovedrollen.

På nettsida Bechdeltest finner du en oversikt over filmer som har bestått eller strøket i denne testen.

Mannsrollen i film er heller ikke uproblematisk. Normene og idealene for maskulinitet som representeres i action-filmer, gir signaler om at "ekte menn" er aggressive, voldelige muskelbunter som ikke viser følelser. Denne måten å iscenesette maskulinitet på har fått betegnelsen "toxic masculinity", eller giftig maskulinitet på norsk (Jaffe, 2020).

En type uttrykk som bruker veletablerte kjønnskoder som virkemiddel, er reklame. Det kan være fordi det øker sjansen for at budskapet skal være lett å tolke av mottakerne (Teigen og Steinnes, 2021). I en episode av NRK-programmet Unormal kan du se et eksempel på forskjellene i "blikket" eller perspektivet på kvinnekropper og mannekropper i reklame. Når den kvinnelige og mannlige programlederen gjenskaper posituren til det motsatte kjønn i undertøysreklamer, blir det tydelig hvor ulike normer som ligger i ei slik framstilling.

Når vi reflekterer rundt kjønn, identitet og kulturuttrykk, er det ikke bare interessant å se på innholdet i kulturuttrykkene, men også spørre oss hvem som står bak produksjonen av dem.

Ulike måter å uttrykke seg kreativt på har hatt ulik status i samfunnet. Romanen, maleriet og spillefilmen er eksempler på uttrykk som har hatt høy status og får stor plass i offentligheten. Disse uttrykkene har også vært mannsdominerte. Kvinner har dominert i kreative uttrykk som hekling, broderi og søm. Disse uttrykkene har hatt en lavere status og ikke fått den samme posisjonen, de har blitt sett på som noe som hører til i hjemmet og hverdagslivet.

De siste årene har det skjedd mye fornyelse i typiske kvinne-håndverk. Aggressive broderier og garnbombing er eksempler på nye måter å uttrykke seg på som bryter med forventinger til innhold, form og identitet, og som beveger seg fra hjemmets sfære og ut i det offentlige rom. I tillegg er det flere menn som driver med det som tidligere ble sett på som kvinne-sysler. Noen av dem profilerer seg som rollemodeller for andre menn i sosiale medier og i programmer som Symesterskapet på NRK.