Metaforene i hverdagsspråket

Hverdagsspråket vårt er fullt av bilder: Vi mister bussen, faller i staver, fatter poenget, detter ut av samtaler, kaprer en kjæreste, har et godt øye til noen, sluker bøker, vi er på hæla - prøv å snakke i bare ett minutt uten å bruke bilder av noe slag, og du vil se at det er så godt som umulig. Det er i det minste mange ting du må brenne inne med i så fall.

Det som kjennetegner språklige bilder, er at de har såkalt overført betydning: De skal ikke oppfattes bokstavlig. Når en bestemor kaller barnebarnet sitt for sin lille solstråle, er vi klar over at hun fortsatt snakker om barnet, ikke om sola. Men hun sammenlikner barnet med noe hun kjenner til og synes godt om, nemlig solstråler som varmer og gleder oss.

To amerikanske forskere, lingvisten George Lakoff og filosofen Mark Johnson, har undersøkt bildebruken i hverdagsspråket og sammenfatta det de fant i boka Metaphors We Live By (1980). Lakoff og Johnson bruker begrepet metafor om alle slags språklige bilder, og sier at metaforer handler om å forstå noe ut fra noe annet. Med det mener de at bildene hjelper oss å forstå noe nytt ut fra noe vi kjenner fra før.

Ordet tidsklemme er et godt eksempel på dette: Det er et relativt nytt begrep i språket vårt, og beskriver en situasjon der småbarnsforeldre sliter med å ha tid og overskudd nok til både familie og jobb. Ved å sammenlikne småbarnsforeldre med en gjenstand som er fastlåst i en klemme, framhever vi deres opplevelse av å være fastlåst i en situasjon med mange forpliktelser og krav, uten mulighet til å komme seg ut av den. Vi beskriver altså et nytt fenomen gjennom noe konkret og velkjent.

Ifølge Lakoff og Johnson er vi helt avhengig av bilder for å beskrive og forstå abstrakte fenomener i det hele tatt. La oss ta begrepet tanke: Hva er tanker? Ikke kan vi se dem, og de lærde strides attpåtil om vi tenker med eller uten ord. Hvis vi skal kunne forstå hva en tanke er, må vi knytte begrepet til noe konkret vi kjenner fra før. Vi kan for eksempel sammenlikne tanker med

mat:

• Det han sier, er bare oppgulp fra boka.
• Hun må nok få det inn med teskje.
• Han slukte ideen rått.
• Jeg trenger tid for å fordøye all informasjonen.

levende vesener:

• En god idé kan avføde mange nye.
• Hvem stammer dette forslaget fra?
• Gamle tenkemåter dør, og nye oppstår.
• De nye tankene fikk lov til å utvikle seg.

varer:

• Det argumentet kjøper jeg ikke!
• De greide å få solgt inn idéene sine til styret.
• Denne informasjonen har ingen verdi for oss.
• Idéen vår trenger litt mer finpuss før den er presentabel.

Når vi finner likhetstrekk mellom begrepet og noe vi kan oppfatte med sansene våre, blir det "usynlige" begrepet synlig og konkret for oss.

En annen påstand Lakoff og Johnson kommer med, er at bilder styrer måten vi tenker og handler på. Fotballspråket er et godt eksempel på dette: Når spillerne angriper høyt oppe på banen, mens motstanderen legger seg i forsvar, skuddene fyres av og det ene lagets angrepsstrategi knuser det andre laget - da skjønner vi at fotball er en slags krig. Og det er ikke tilfeldig at fotballen (og andre idretter) låner ord og uttrykk nettopp fra "krigsspråket", for idrett og krig har noen helt grunnleggende trekk felles: Målet er å beseire en motstander, og for å få dette til følger man en strategi. Selv barn skjønner dette nokså raskt, uansett hvor mye fotballforeldre og -trenere måtte påstå at det ikke er så viktig å vinne. Når ordbruken signaliserer krig, da tenker vi krig, ikke lek.

Konvensjonelle bilder

Hverdagsspråkets bilder kalles også konvensjonelle bilder eller konvensjonelle metaforer. De er kulturelt bestemt og felles for alle språkbrukerne. Og fordi de er en del av språket vi bruker til daglig, registrerer vi knapt at det faktisk er bilder vi bruker. Et mer tradisjonelt uttrykk for denne typen bilder er døde metaforer. Begrepet er imidlertid ikke helt heldig, for det kan oppfattes dithen at disse bildene ikke er i bruk lenger, og det er så langt fra virkeligheten som det går an å komme.

Vi kan bruke språket kreativt og skape nye, ferske bilder. Og hvis vi er både dyktige og heldige, klarer vi å skape bilder som kaster helt nytt lys over en person, en følelse eller en sak. Slike overraskende bilder gir oss også en estetisk opplevelse: Vi kan glede oss over den gode formuleringa og klangen i orda, i tillegg til at vi kanskje blir litt klokere. Et vanlig begrep for denne typen bilder er poetiske bilder.