Nasjonalisme, nasjonsbygging og imperialisme

Nasjonalisme og nasjonalstatenes samling var sentrale trekk ved europeisk historie på 1800-tallet. Nasjonalismen var en ideologisk bevegelse som ønsket å danne nasjonalstater bestående av én nasjon og én stat. En nasjon er en gruppe mennesker som deler samme kultur og identitet og føler et fellesskap, mens en stat er et avgrenset og definert geografisk territorium med en anerkjent regjering.

Europeiske stater hadde siden middelalderen ofte vært områder med forskjellige nasjoner som inneholdt flere etniske grupper med ulike språk og forskjellige kulturer. Utover 1800-tallet ble det et ideal at hver nasjon skulle ha sin egen stat med klart definerte grenser. Målet var etablering av en nasjonalstat som skulle bestå av en nasjon i en stat.

Nasjonalistiske tanker oppstod flere steder i Europa allerede på begynnelsen av 1800-tallet som reaksjon på Napoleons okkupasjon og fransk dominans i tysktalende områder. Denne varianten kalles ofte for den tyske kulturelle nasjonalismen. Folk med felles språk, historie og kultur ønsket å samles innenfor felles grenser. I Frankrike fikk vi en politisk nasjonalisme som i mindre grad fokuserte på kultur. Staten skulle her bygge på et fellesskap av mennesker som var født like og med grunnleggende rettigheter.

Nasjonalisme som samlende

Nasjonalismen som bevegelse ble en av de sterkeste ideologiske kreftene utover 1800-tallet. Ideologiens kraft var sterk nok til å slå sammen eller oppløse eksisterende stater. Målet var å skape et fellesskap og styrke tilhørigheten blant innbyggerne i nasjonen.

Etter Wienkongressen bestod Tyskland og Italia av mange småstater. Begge disse landene ble samlet rundt 1870 som resultat av økt nasjonalisme og bevisst nasjonsbygging fra dem som hadde makt. Samlingen av Tyskland og Italia er to eksempler på hvordan nasjonalismen hadde en samlende effekt.

Nasjonalisme som splittende

Nasjonalismen spilte mye på følelser, hvor følelse av tilhørighet knyttet til språk, kultur og religion i nasjonen sto sentralt. Denne følelsen av å tilhøre et fellesskap kan være positiv, men kan også skape en vi mot dem-tankegang. På denne måten var nasjonalismen splittende eller undertrykkende for dem som sto utenfor fellesskapet. I Norge ble for eksempel samer og kvener i perioden 1850–1950 behandlet dårlig av den norske stat som følge av en slik tankegang.

I andre tilfeller førte nasjonalisme til at stater og imperier gikk i oppløsning eller opplevde en indre splittelse. På 1800-tallet besto det østerrikske imperiet av mange ulike nasjoner, ulike språk og ulike kulturer. Etter hvert som disse nasjonene ønsket mer selvstyre og senere sine egne nasjonalstater, ble eksistensen av det østerrikske imperiet truet.

Det osmanske riket hadde vært en dominerende makt på Balkan i Sør-Europa i flere århundrer, men nasjonalisme førte til at Hellas, Serbia og Bulgaria fikk selvstendighet på slutten av 1800-tallet.

Dannelsen av nye nasjonalstater førte til endringer på europakartet. Maktbalanseprinsippet fra Wienkongressen fungerte dermed ikke lenger.

Keiserdømmet Tyskland ble erklært opprettet etter seieren over Frankrike i den fransk-tyske krigen i 1870–1871. Det franske nederlaget var en av årsakene til at den franske oppmerksomheten de neste tiårene ble rettet mot kolonial ekspansjon i Afrika, siden ekspansjon i Europa nå ble vanskeligere.

De europeiske stormaktene så på det nye tyske keiserdømmet som en trussel. Storbritannia fryktet Tysklands nye rolle i Europa. Selv om Tyskland i første omgang ikke fokuserte for mye på kolonier i Afrika, så Storbritannia et behov for å sikre seg strategiske, økonomiske og militære holdepunkter på det afrikanske kontinentet. Etter Berlinkonferansen i 1884, hvor kolonimaktene i Afrika delte kontinentet mellom seg, kom Tyskland for fullt med i kolonikappløpet. Nå ble motsetningene mellom de europeiske stormaktene enda tydeligere.

Nye allianser

Ved inngangen til 1900-tallet dominerte fem stormakter Europa: Storbritannia, Frankrike, Russland, Tyskland og Østerrike-Ungarn. På grunn av økt spenning og usikkerhet mellom stormaktene ble det fra 1880-tallet og fram mot første verdenskrig opprettet flere allianseavtaler mellom disse stormaktene. Resultatet var en tydelig todeling i Europa:

• Trippelalliansen (Tyskland, Østerrike-Ungarn og Italia)

• Trippelententen (Storbritannia, Frankrike og Russland)

I tillegg støttet Russland de nye nasjonene på Balkan. Dette gjorde Russland delvis av økonomiske årsaker, for å få enklere tilgang til handel gjennom Middelhavet. I tillegg følte Russland et fellesskap med landene som hadde slaviske språk og samme ortodokse tro. Dette fellesskapet og tanken om å forene slaviske folk kalles panslavisme.

Nasjonalisme blir en naturlig del av imperialismen

Endrede maktforhold i Europa sammen med nasjonalisme er med på å forklare hvorfor imperialismens tidsalder innledes i perioden 1870–1914. Imperialismen innebar å sikre seg politisk og økonomisk kontroll over områder, først og fremst i Afrika, mot viljen til de som bodde der.

Mange nasjonalstater fikk etter hvert stormaktsambisjoner og kastet seg ut i kolonisering, kriger og stridigheter med andre nasjoner. Nasjonalisme og nasjonsbygging fikk fotfeste i flere europeiske stater på 1800-tallet. Spesielt ønsket om å fremme nasjonens ære gjennomsyret politikken. Et stort imperium med oversjøiske kolonier ble forbundet med storhet og noe en nasjonalstat skulle streve etter. Imperialisme og imperiebygging ble sett på som noe positivt som viste egen nasjons status.

Utover 1800-tallet ble nasjonalismen i større grad preget av rasisme og sosialdarwinisme. Imperialistene argumenterte for at Europa var mer sivilisert, teknologisk overlegent og mer intelligent enn andre. De hvite europeerne hadde derfor ikke bare en plikt og en rett til å styre over innfødte, men også ansvar for å "hjelpe" de usiviliserte.

Knudsen O. (2019, 16. august) Nasjonalisme. I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/nasjonalisme

Lima, G. & Wolff, E., C. (2021, 9. februar) Italias historie. I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/Italias_historie

Palmer, R. R., Colton, J. Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.

Panslavisme (2020, 13. desember). I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/panslavisme